I går åpnet jeg verdens største offshore simulatorsenter. Det er imponerende, ligger i Australia og er norsk. Senteret eies av Farstad Shipping som er solid etablert i markedet på andre siden av kloden. Nå vil flere andre norske bedrifter følge etter.

I to dager deltok jeg på arrangementer for norsk næringsliv i Perth på vestkysten av Australia. Perth er Australias Stavanger og sentrum for en voksende energisektor. Mer enn 60 norske næringslivsledere deltok i det største norske næringslivsframstøtet i Australia noensinne.

Konkurransekraft

For meg var det en sann glede å være med. Det er alltid viktig å bidra når norsk næringsliv går mot nye markeder. Ikke minst i turbulente tider. Da er det ekstra viktig.

Med truende skyer over våre nære markeder var det desto gledeligere å møte norske selskaper som lykkes i Australia. Selskaper som vinner kontrakter i spesialiserte og globale markeder. Det er konkurransekraft!

Jeg tenkte på dette da jeg entret talerstolen på Pemelia Hilton hotell i Perth på torsdag. Her står jeg ansikt til ansikt med den norske konkurranseevnen, tenkte jeg. Dette er en hel sal full av norsk konkurransekraft.

Jeg kan love dere at den ikke så svekket ut. Tvert i mot, den framsto både vital og sterk i et lokale pyntet med australske og norske flagg.

Norges konkurranseevne

Jeg skriver dette fordi mange er urolige for Norges konkurranseevne. Til tross for utfordringer og bekymringer, er det store bildet likevel at våre bedrifter jevnt over klarer seg godt i konkurransen med andre land.

Vi ser at sysselsettingen er rekordhøy og lønnsomheten god i Norge. Det er skapt mange nye arbeidsplasser de siste fem årene, de fleste i privat sektor. Grunnleggende sett er dette det beste utrykket for at norske bedrifter har god konkurransekraft.

Så er det noen som viser til at det norske lønnsnivået er høyere enn i andre land, og bruker det som bevis på at konkurranseevnen er svekket. Det det blir for enkelt.

Hvis lønnsnivået alene var et godt mål på konkurransekraft skulle Hellas hatt bedre konkurransekraft enn Norge. Det tror jeg ikke engang regjeringens argeste kritikere vil hevde.

Sannheten er at vi har høye lønninger fordi Norge er et rikt land. Vi skal likevel være opptatt av at lønnsnivået ikke skal bli høyere enn det produktivitet og priser kan bære. Samtidig skal vi ikke gjøre det til et problem at vi er produktive og får gode priser for mye av det vi selger til andre.

Trygghet

Vi skal heller glede oss over at den norske modellen virker. Vi skaper trygghet for hver enkelt og for samfunnet som helhet. Det kommer alle til gode at så mange nordmenn får utdannelse, er i jobb og kan leve uten å frykte for økonomien om helsa skulle svikte.

Det er viktig for hver enkelt av oss, men det er ikke minst viktig for næringslivet. Trygge mennesker våger mer. Og trygge mennesker yter mer.

Det er det samme med byråkrati. Alle kan ergre seg over skjemaer, men vi må ikke glemme at det er forholdsvis lett å starte bedrift i Norge. Vi har simpelthen mindre byråkrati enn i andre land, og vi er opptatt av ytterligere forenklinger.

Dessuten er evnen til å trekke sammen og stille opp for hverandre når det skyer over en pilar i den norske modellen. Vi så det under finanskrisen i 2008 og vi ser det igjen nå. Viljen til å handle i regi av fellesskapet er betryggende.

Det trengs. På kort sikt fordi krisen i Europa er farlig. På lengre sikt fordi vi under den akutte krisen ser at en ny verdensøkonomi gro fram. Det er en langvarig trend som de siste årene er overskygget av gjeldskrisen i USA og det pågående dramaet i eurosonen.

For ikke mange år siden var USA og Europa helt dominerende. År for år har de framvoksende økonomiene tatt større andeler av verdenshandelen.

Nye marked

Et bilde på det som skjer er at selv om Europa opplever krise og tilbakegang og USA står overfor store utfordringer, ligger det fortsatt an til vekst i verdensøkonomien. Heldigvis har norske bedrifter vist evne til å gå for de nye markedene i Asia og Brasil, og nå i Australia.

Vi er et lite land, men på noen områder er vi store. Energi, shipping, sjømat og petroleum for å nevne noen. Norske bedrifter leverer avanserte produkter og tjenester.

Supplybåter er et godt eksempel. Vi er nest største nasjon i verden i dette spesialiserte markedet. Undervannsteknologi er et annet. Ved å operere på store dyp i Nordsjøen og Norskehavet har dyktige bedrifter skaffet seg et forsprang de nå kan konkurrere med i fjernere markeder.

Det er alltid bra å satse ute, men det er ekstra viktig når våre nærmeste markeder sliter. Vi kommer fortsatt til å handle mest med Europa, men trenger flere bein å stå på.

Stiller opp for bedriftene

For meg er det oppløftende at vi tar den norske modellen med ut. Bedriftene gjør naturligvis den viktigste jobben, utvikler produkter og tjenester, mens vi fra myndighetshold stiller opp, åpner dørene og legger til rette for vekst. Slik som i Australia.

Om lag 40 norske bedrifter er i dag til stede i Australia. Det er selskaper som Aker Solutions, Farstad Shipping, Jotun, Nemo Offshore, Yara og Wilh. Wilhelmsen. I Perth deltok også KSAT i Tromsø, Norlense fra Fiskebøl og Remora fra Stavanger for å nevne noen.

I Australia så og hørte vi hvor viktig gode miljø- og sikkerhetsstandarder er. Sunne, sikre og miljømessig gode bedrifter har et forsprang. Heldigvis har vi gode tradisjoner på dette området i Norge. Og vi har positive erfaringer med at alle ansatte skal med i utviklingen.

Ledelsen i Farstad Shipping er med rette stolt over å ha tatt denne tradisjonen med fra Ålesund til Australia.

(Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 10. desember)

Etter noen uker hvor både statsministeren i Hellas og statsministeren i Italia har gått av, hersker det større usikkerhet enn noensinne om hvorvidt eurolandene vil klare å håndtere statsgjeldskrisen.

Situasjonen tilspisset seg igjen bare kort tid etter at EU ble enige om nye tiltak for å gjenvinne tillit i finansmarkedene og redusere faren for at krisen i Hellas sprer seg til andre euroland.

Gresk statsgjeld til private kreditorer skal nedskrives med 50 prosent. Europeiske banker skal bli tilført mer egenkapital. Slagkraften til krisefondet EFSF skal økes uten at eurolandene stiller nye garantier.

På alle tre områdene gjenstår det imidlertid å avklare vesentlige forhold. Ikke minst hvor pengene til krisefondet skal skaffes fra.

Stor gjeld

Det er reist tvil om tiltakene vil være tilstrekkelige. I tillegg har den politiske utviklingen i Hellas og Italia bidratt til et markert fall i tiltroen til de to landenes vilje og evne til å håndtere situasjonen.

Italias gjeld er større enn statsgjelden til Spania, Portugal og Hellas tilsammen, og langt større enn kapitalen i krisefondet EFSF. Samtidig har landet knapt hatt økonomisk vekst på ti år. Renten på italienske statsobligasjoner er nå så høy at Italia neppe vil kunne leve med det over tid.

Økningen har kommet til tross for at Den europeiske sentralbanken de siste månedene har kjøpt italienske statsobligasjoner for betydelige beløp i markedet.

Alvorlige konsekvenser

Dette er en dominoeffekt jeg har vært bekymret for lenge. Mangel på tillit gjør at gjeldskrisen smitter. Bankene ser at deres utlån i Hellas blir nedskrevet med 50 prosent. Nå frykter de lignende tap i Italia, og rentene øker, noe som igjen forsterker de grunnleggende problemene.

Statsgjeldskrisen og uroen i finansmarkedene slår også inn i realøkonomien. Det er en nær kobling mellom statsfinanser og økonomisk aktivitet. Svake statsfinanser gir verdifall på statslån og fare for banktap. Dette gir dyrere finansiering for bankene.

Bankene må stramme inn på sine utlån, noe som bremser den økonomiske veksten og reduserer statsinntektene. Lavere statsinntekter gjør det mer krevende å håndtere stor statsgjeld, som gir ytterligere verdifall på statslån.

Konsekvensene for den økonomiske utviklingen vil bli enda mer alvorlige dersom et land ikke greier å betjene gjelden sin.

Ikke naturgitt

Norge har så langt klart seg bra. Mens andre land sliter med lav vekst, høy arbeidsledighet og en voksende statsgjeld, har vi høy aktivitet, lav arbeidsledighet og overskudd på statsbudsjettene. Det er ikke naturgitt at det skal være slik.

Den gode utviklingen i norsk økonomi skyldes flere forhold. Vi har et rammeverk for den økonomiske politikken som har gjort økonomien vår robust. Handlingsregelen for budsjettpolitikken, Statens pensjonsfond utland, pengepolitikken og regulerings- og tilsynsordningene for finansmarkedet er viktige pilarer i rammeverket, i tillegg til det inntektspolitiske samarbeidet.

Utviklingen kan snu

I tillegg har høy og langvarig økonomisk vekst i Kina og flere andre folkerike land gitt prisoppgang på olje og andre viktige norske eksportprodukter. Det har bidratt til en sterk vekst i både statens og næringslivets inntekter. Dette kan snu. Et tilbakeslag ute vil påvirke oss på flere måter:

• Det vil gi lavere etterspørsel etter norsk eksport og fall i prisene.

• Skulle oljeprisen falle, kan investeringsviljen på norsk sokkel gå ned. Det vil gi betydelige ringvirkninger i fastlandsøkonomien.

• Svikter lånemarkedene ute, må også norske banker tråkke hardt på bremsen. Vi har lært at det får alvorlige følger.

Har lånt for mye

Krisen i Europa skyldes at det er blitt bygget opp store ubalanser over tid. Flere land har lånt altfor mye. Den finansielle stabiliteten er satt på spill. Krisen er imidlertid ikke bare økonomisk, men også politisk. Både i Hellas og nå sist i Italia har sviktende tillit til det politiske systemets evne til å føre en god, vekstfremmende økonomisk politikk gjort investorene urolige.

Mange tviler også på om politikernes evner å drive igjennom de tiltakene som landene har forpliktet seg til overfor EU, IMF og andre samarbeidspartnere.

Orden i eget hus

Vi blir nå minnet om hva konsekvensene kan bli dersom vi ikke bygger opp under vekstkraften i økonomien eller dersom vi ikke sørger for at statsfinansene er bærekraftige på lang sikt. Vi ser også betydningen av tillit til det politiske systemets evne til å ta og gjennomføre gode beslutninger.

Norge har ikke fribillett til lav ledighet og stabil økonomi. Både myndighetene og partene i arbeidslivet og næringslivet må bidra til å redusere faren for sterke tilbakeslag, ved å tenke langsiktig og holde orden i eget hus.

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 12. november 2011

Vi tapte umistelige liv den 22. juli, men beholdt verdigheten som nasjon. Nå skal vi vinne tilbake normaliteten. Det blir nye prøver. De kan bli like krevende som de forrige.

Jeg er stolt over måten det norske folk møtte den første store prøven. Vi ble rammet av en brutalitet som kastet hver og en av oss ut i følelsesmessige kaos. Vi kunne gått vill. I stedet svarte folket med roser og løfter om mer demokrati og åpenhet.

Vi klarer den andre prøven også. Vi tar avskjed med våre døde i en atmosfære av ro og respekt. Hvert siste farvel krever styrke. Fellesskapet stiller opp for dem som sørger med ei skulder å gråte mot, en rygg å hvile mot og en hånd å holde i.

Snart venter en tredje prøve. Også den vil kreve mye av oss, men på en annen måte. Sakte er vi i ferd med å finne en hverdag igjen. Ikke den samme som før. 22. juli vil forandre Norge. Men vi skal igjen bli opptatt av skolestart, TV-kvelden og været. Noen er der allerede, andre trenger mer tid.

Da skal vi huske på at i stillheten etterpå vil noen slite. De som har mistet en sønn, datter, ektefelle eller bror. En ungdom som overlevde skuddene på Utøya og som om noen uker må konsentrere seg om matte igjen. En ansatt i regjeringskvartalet som hører eksplosjonen om igjen og om igjen. Frivillige som ikke er ferdig med å fortelle sin dramatiske historie. Andre som ikke blir kvitt bildene av vold og død.

Nå skal vi vise at vi er et folk som evner å gi hverandre omsorg. Som ser hverandre. Husk at også de uten synlige sår lider. De trenger fellesskapets styrke. Som land har vi bygget systemer og apparater for å gi tilbud til folk som sliter. Alle som trenger det skal få tilbud om hjelp via det offentlige.

Like viktig er det med de små fellesskapene. At vi ser en nabo, en kollega eller en klassekamerat. I de uvirkelige ukene vi har bak oss har vi lært hvor mye omsorg betyr. En mor og far som våket over sin lille datter ble rørt av venner som hadde klippet plenen for dem. Det skal vi huske når høstmørket senker seg. En kake, roser på fredag, en invitasjon til samtale. Det er omsorg.

Også den offentlige samtalen og alle private samtaler skal finne sin form etter den 22. juli 2011. Fra Stortingets talerstol ba jeg om at vi ikke starter en heksejakt på ytringer. Det gjentar jeg her. Jeg håper av hele mitt hjerte at spiren til anstendig dialog og toleranse slår rot. Vi har hørt og lest at flere har bruke sørgetida til å reflektere over egne holdninger. Til å tenke over hva de har sagt og skrevet.

Med 22. juli som ballast er det selvsagt noen som skulle ønske at de hadde formulert seg annerledes. Som i framtida vil uttrykke seg med større følsomhet. Jeg sa det til Stortinget og gjentar her: Det er lov. Vi skal alle få lov til å lære av tragedien. Vi skal alle få lov å si «Jeg tok feil» – og bli respektert for det. Det er et verdig svar på anslaget mot demokratiet.

Jeg vil også invitere alle som sier sin mening på nett til å reflektere over ordvalg og form. Internett er et demokratisk aktivum. I blogger og debatter kan vi alle delta med samme stemme. På sitt beste er det imponerende. Å kunne snakke til, i prinsippet, hele verden, medfører også ansvar.

Vår stemme er en del av koret som former meninger og danner grunnlag for handlinger. Jeg ber hver og en tenke over sine valg. Må du snakke anonymt? Hvordan virker ordene du bruker på dem du skriver om? Familiene bør snakke om det. Skolene. Redaktørene. Vi alle.

Jeg ønsker at vi tar med oss ånden fra 22. juli når den politiske arbeidsdagen starter opp igjen. Jeg håper vi kan opptre med samme klokskap som det norske folk. Vi skal ikke legge lokk på meninger. Tvert imot er det viktigere enn før at den politiske debatten er åpen og fri, også om vanskelige spørsmål. Særlig om dem. Oppgaven er å føre kontroversielle debatter i en form som styrker demokratiet.

Jeg vil ikke trekke bastante konklusjoner nå. Dette er en invitasjon til debatt om debatten.

I respekt for dem som døde skal vi velge anstendighet.

Vi lever i et land med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Et av våre viktigste fortrinn er at vi har et velfungerende og et velorganisert arbeidsliv.

I europeisk perspektiv er det sterke og tillitsbaserte samarbeidet mellom arbeidstager – og arbeidsgiversiden i norsk arbeidsliv helt unikt. Det er lett å tro at slik vil det alltid være. Etter at Høyre og Fremskrittspartiet har gjennomført sine landsmøter denne våren, er vi på nytt minnet på at det fortsatt er uenighet i det politiske Norge om hvordan arbeidslivet vårt skal være. Ikke minst kommer dette til uttrykk i synet på arbeidsmiljøloven.

For Arbeiderpartiet er skolepolitikk en av de viktigste politiske sakene. I vår moderne historie har vi vært med på å utforme de viktigste skolereformene. Fra arbeidet for en felles ungdomsskole fra 1950-tallet til 1990-tallets store reformer, som seksåringene inn i skolen og tiårig grunnskole, til retten til videregående opplæring.

• Direktesending fra min innledning på Arbeiderpartiets skolekonferanse ser du på Arbeiderpartiet.no

Foto: Økonommøte i forbindelse med “Samarbeid for Arbeid”

I morgen samles regjeringen til den årlige budsjettkonferansen på Thorbjørnrud. Med unntak av en kaffepause søndag for å se på innspurten på femmila i ski-VM, vil det bli intense timer og lange dager der vi arbeider med hvordan budsjettet for neste år skal se ut. Vi sitter rundt bordet med røde og blå permer laget av Finansdepartementet, hører på hverandres argumenter og diskuterer. Hvilke områder bør få mer penger? Og som en konsekvens av det, hvilke må få mindre?

Jeg reiser alltid til budsjettforhandlingene med visshet om at dette er viktig og utfordrende arbeid. Budsjettarbeidet er både spennende og krevende. Spennende fordi det er noe av det aller viktigste vi gjør. Her tar vi de store beslutningene for landet vårt. Store politiske reformer og visjoner krever at det også finnes praktiske løsninger og penger til å følge opp. Våre ambisjoner innenfor eldreomsorg, skole og samferdsel styres av det vi planlegger i budsjettarbeidet. Her gjør vi om de politiske målene til virkelighet.

På den andre siden er det også krevende fordi et budsjett som er godt for norsk økonomi innebærer at vi holder kontroll på pengebruken og derfor også må si nei til gode forslag og omprioritere fra eksisterende poster. Det er aldri lett. Er det noe jeg har lært av et langt liv i politikken er det at det finnes få dårlige formål. Det er nesten alltid sånn at det er gode mål og forslag som må veies opp mot hverandre. Men det er vårt ansvar som regjering å gjøre slike valg. Det er nettopp gjennom god styring av økonomien som helhet at vi får handlingsrom til å iverksette politikken vår.

Finanskrisen har preget økonomien i flere år. I hovedsak har vi kommet oss oppreist gjennom, norske bedrifter har klart å holde det gående, og vi har klart å hindre høy ledighet i krisens kjølvann. Aktive tiltak og økonomi til å drive motkonjunkturpolitikk er forklaringen. Fordi vi har holdt igjen på pengebruken i gode tider, hadde vi store reserver å sette inn i dårlige tider. Dermed kunne vi øke pengebruken kraftig og sette inn massive tiltak for å bekjempe virkningene av finanskrisen.

Vi vet ikke hvordan det internasjonale bildet vil påvirke norsk økonomi neste år, men så langt ligger det likevel an til tiltakende vekst i norsk økonomi, og sysselsettingen øker. Da må vi på nytt holde igjen på pengebruken for å dempe presset på renta og bygge opp reserver. Da må vi på nytt holde igjen på pengebruken for å dempe presset på renta og bygge opp reserver. Kjenner jeg Sigbjørn Johnsen rett, vil det være et viktig budskap når han har ordet på Thorbjørnrud. Og han har rett. Gjør vi feil valg her vil konsekvensene for folk være enorme. Får vi økt ledighet og renta i spill, vil noen millioner kroner her og der til hyggelige tiltak være lite verdt.

En tydelig illustrasjon på at vi har kontroll på pengebruken er at vi nå vil klare å komme tilbake til den såkalte fireprosentbanen i handlingsregelen allerede i år. I statsbudsjettet for 2011 ble bruken av oljeinntekter utover fireprosentbanen anslått til 19 milliarder kroner i 2010 og 7,4 milliarder kroner i 2011. Nå viser nye beregninger at oljepengebruken vil være om lag på fireprosentbanen allerede i inneværende år. Dette er gode nyheter for norsk næringsliv og et bidrag til å dempe presset på renten.

Utgangspunktet før årets budsjettkonferanse er at vi har orden i økonomien. Det er grunnplanken vår. Men vi har også riktig retning på de komponentene som skaffer oss politisk handlingsrom: Sysselsettingen er høy, ledigheten lav og sykefraværet går nedover. Mens land rundt oss står ovenfor brutale nedskjæringer, der jobber forsvinner og velferdstilbud kuttes, står vi i et annet landskap. Det betyr på ingen måte at vi kan åpne slusene og ta lett på budsjettansvaret. De beslutningene vi tar nå, må også kunne stå seg om tidene og omgivelsene endres. Statsbudsjettet er vår investering i framtiden, på kort og lang sikt. Det vi setter i gang, eller lar være å sette i gang, følger opp eller avslutter, får betydning.

I morgen vil journalister spørre om hva som er viktigst sak i budsjettet. Hvilke saker som blir spesielle satsinger vet vi ikke før alt er klart til høsten, men det jeg kan si nå er at også dette vil bli et budsjett der vi bruker de store pengene på de store oppgavene. Det vil bli mer penger til eldreomsorg, til kommunene og til skolen. Jeg kan også love at det ikke vil komme noen usosiale skattelettelser. Og jeg vil si at vi vil følge opp Soria Morias punkt om å fornye, forsterke og forbedre verdens beste velferdsstat.

Vi som er opptatt av en sterk offentlig sektor må hele tiden være opptatt av fornyelse. Tider og behov endrer seg og nye muligheter åpner seg. Vi skal møte framtidas utfordringer ved å ta framtidens muligheter i bruk. Det handler om bedre tjenester for næringsliv og folk, bedre bruk av fellesskapets penger og å sørge for at vi forvalter fellesskapets verdier på en måte som folk har tillit til. Alternativet til fornying er ikke stillstand, men forfall. Derfor er det å fornye en av våre viktigste saker. Det er det jeg vil svare på nå. Og så vil jeg understreke viktigheten av å ha orden i økonomien. Resten må vente til høsten.

På fredag deltok jeg på World Economic Forum i Davos, hvor jeg blant annet diskuterte den nordiske samfunnsmodellen sammen med presidenter og statsministre fra våre naboland.

Et sentralt spørsmål som ble stilt var hvilke forhold som hadde muliggjort suksess i de nordiske land.

For Norges del la jeg særlig vekt på tre viktige forhold: Orden i den økonomiske politikken, godt samarbeid med arbeidslivets parter og høy yrkesdeltakelse.

Norge har Europas laveste arbeidsledighet. Med en arbeidsledighet på 3,5 prosent er vi svært langt unna gjennomsnittet i EU og USA, hvor opp imot hver tiende arbeidstaker er ledig.

Noen tror at dette kun skyldes at Norge har oljeinntekter. Men svært mange land har gjennom historien hatt store inntekter fra naturressurser. Langt fra alle har lykkes i å omsette dette i lav arbeidsledighet og gode kår for innbyggerne. Også i Norge har vi både på 90-tallet og i årene fram mot midten av 2000-tallet hatt problemer med arbeidsledighet selv om vi har hatt oljepenger.

Og enda viktigere enn at arbeidsledigheten er lav, er det at det som kalles sysselsettingsraten er høy. Norge har ikke bare lav registrert ledighet. Vi har også en større andel av befolkningen i jobb enn de fleste andre land. Over 76 prosent av befolkningen mellom 15 og 64 år er i jobb. Det er en langt større andel enn i Sverige, i EU eller USA.

Dette skyldes flere forhold. Ikke minst handler det om at langt flere kvinner er i jobb i Norge enn i veldig mange andre land. Aktiv likestillingspolitikk og utbygging av barnehager har gjort dette mulig. I tillegg har vi forholdsvis mange flere eldre som deltar i arbeidslivet enn i mange andre land. Også blant innvandrere er deltakelsen i arbeidslivet relativt sett høy.

På sin årskonferanse tidligere denne måneden, snakket NHO om «marsjen ut av arbeidslivet». Jeg mener det vi har opplevd de siste tiårene i stedet er det motsatte: Vi har en marsj inn i arbeidslivet og blir stadig flere sysselsatte.

Selvsagt er det bekymringsfullt at flere går på ulike trygdeordninger i dag enn for noen år siden. Det er det mange og sammensatte grunner til, og vi jobber på ulike fronter for å redusere antallet som blir trygdet. Samtidig er det at vi har et godt system for å forsørge de som ikke er i stand til å jobbe en viktig kvalitet ved velferdssystemet vårt. Hovedbildet er et annet enn hva NHO forsøkte å formidle.

For sannheten er at vi har en halv million flere i jobb i dag enn hva vi hadde for 20 år siden. Sammenlikner vi med situasjonen for ti år siden, er tallet nesten 300.000. Som grafen viser, fordeler dette seg med om lag 200.000 flere i privat sektor og i underkant av 100.000 flere i det offentlige.

Jeg har mange ganger skrevet og snakket varmt om den viktige jobben mange i offentlig sektor gjør. I dag skriver jeg mest om privat sektor. For hver nye ansatte i offentlig sektor, er det altså kommet to nye i privat sektor.

Jeg skal ikke gjøre et for stort poeng ut av det faktum av at veksten i antall ansatte både i offentlig og privat sektor er klart størst etter at flertallsregjeringen tok over i 2005. For det er mange og kompliserte årsaker til denne utviklingen. Likevel kan vi trygt slå fast at de som før valget i 2005 tegnet skremmebilder av en regjering fra sentrum og venstre som farlig for verdiskaping og arbeidsplasser i det private har tatt grundig feil.

Og jeg vil samtidig understreke at det ikke er politikerne som skaper arbeidsplasser i privat sektor. Det er enkeltpersoner og private bedrifter som skaper nye arbeidsplasser og virksomheter. Vi skal alle sammen takke dem som har bidratt til dette. De gir helt avgjørende bidrag til arbeid og velferd i landet vårt.

Politikernes og regjeringens oppgave er å legge til rette for verdiskaping ved å holde orden i økonomien, investere i kunnskap, forskning og samferdsel og å gjøre det lettere å starte nye bedrifter. Regjeringen har satset sterkt på samferdsel og på forskning. Vi har gjort det lettere for bedrifter ved blant annet å fjerne revisjonskravet til små foretak. Og hensyn til økonomi og sysselsetting har vært styrende for vår politikk.

Vi ønsker å bidra til at denne gode utviklingen vil fortsette. For vi trenger flere ansatte både i det private og i offentlig sektor i årene framover.

Klarer vi å holde sysselsettingen høy, vil vi ha råd til et godt velferdssamfunn også i framtida. For det er nettopp hverandres arbeid vi lever av.

I dag har jeg møtt elever og lærere på Møllergata skole i Oslo. De var med når vi undertegnet den femte utgaven av Manifest mot mobbing sammen med Kristin Halvorsen, Utdanningsforbundet, KS, Foreldreutvalget for grunnskolen, Fagforbundet og Skolenes landsforbund, Norsk skolelederforbund og Foreldreutvalget for barnehager.

Vi forplikter oss til å arbeide for at alle barn og unge skal ha et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø med nulltoleranse for mobbing.

Vårt mål er at alle skal glede seg til å gå på skolen. Ingen skal være redde for å oppleve mobbing verken på skoleveien, i friminuttene eller i timen.

Det er dessverre mange barn som har kjent på den vonde følelsen – enten det er å bli holdt utenfor leken, å bli ledd av eller frykt for at noen kan gjøre noe mot deg. Fem av hundre – fem prosent – blir utsatt for det vi kaller for mobbing. Her skal vi ikke ha noen toleranse. Ingen skal oppleve dette.

Jeg tror ikke vi klarer å lage en skoledag der ingen noen gang opplever ting som er leit eller ubehagelig. Men vi skal gjøre alt vi kan for at ingen skal oppleve den frykten og trakasseringen som mobbing skaper.

Det er voksnes ansvar å hindre mobbing og å skape trygghet. Som foreldre, ved å snakke om det hjemme og fortelle hvorfor det er viktig å være real med andre. Som forbilder, ved måten vi oppfører oss på og snakker om andre på. Som medmennesker, ved å gripe inn om noe skjer og reagere om noen opplever mobbing. Lærere, foreldre, naboen, sidemannen på trikken, politikere. Alle har vi et ansvar for at barn skal være trygge fra mobbing.

Mange skoler gjør en god jobb mot mobbing og mange kommuner har igangsatt viktige tiltak som skal bygge trygge og gode oppvekstmiljøer for barn og unge. Vi har også vært opptatt av at fylkesmannen følger opp skolene og tar tak i alvorlige mobbesaker. Tallene går langsomt i riktig retning, færre opplever mobbing ofte, men fortsatt er det altfor mange som ofte eller av og til opplever mobbing.

Vi ser dessuten at mobbingen finner nye former. I Medietilsynets undersøkelse Barn og digitale medier 2010 oppgir 10 prosent av barn i alderen 9-16 år at de har blitt mobbet gjennom elektroniske medier, mens 6 prosent oppgir at de har blitt mobbet eller truet via mobilen.

Digital mobbing er ofte utfordrende å avdekke. Ofte mangler voksne den nødvendige teknologiske kompetansen som behøves for å avsløre denne typen mobbing.

Mange skoler og lærere har etterlyst mer informasjon og støtte til hvordan de kan avdekke og forebygge digital mobbing. Dette vil være et hovedtema for arbeidet mot mobbing framover. Trygghet mot mobbing må også gjelde på telefon og internett.

Avtalen vi har inngått i dag handler om at vi på hver våre områder skal gjøre det vi kan. Det er når vi står samlet at vi lykkes.

Vi forplikter oss til å arbeide for at alle barn og unge skal ha et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø der det er nulltoleranse for mobbing.