På fredag deltok jeg på World Economic Forum i Davos, hvor jeg blant annet diskuterte den nordiske samfunnsmodellen sammen med presidenter og statsministre fra våre naboland.

Et sentralt spørsmål som ble stilt var hvilke forhold som hadde muliggjort suksess i de nordiske land.

For Norges del la jeg særlig vekt på tre viktige forhold: Orden i den økonomiske politikken, godt samarbeid med arbeidslivets parter og høy yrkesdeltakelse.

Norge har Europas laveste arbeidsledighet. Med en arbeidsledighet på 3,5 prosent er vi svært langt unna gjennomsnittet i EU og USA, hvor opp imot hver tiende arbeidstaker er ledig.

Noen tror at dette kun skyldes at Norge har oljeinntekter. Men svært mange land har gjennom historien hatt store inntekter fra naturressurser. Langt fra alle har lykkes i å omsette dette i lav arbeidsledighet og gode kår for innbyggerne. Også i Norge har vi både på 90-tallet og i årene fram mot midten av 2000-tallet hatt problemer med arbeidsledighet selv om vi har hatt oljepenger.

Og enda viktigere enn at arbeidsledigheten er lav, er det at det som kalles sysselsettingsraten er høy. Norge har ikke bare lav registrert ledighet. Vi har også en større andel av befolkningen i jobb enn de fleste andre land. Over 76 prosent av befolkningen mellom 15 og 64 år er i jobb. Det er en langt større andel enn i Sverige, i EU eller USA.

Dette skyldes flere forhold. Ikke minst handler det om at langt flere kvinner er i jobb i Norge enn i veldig mange andre land. Aktiv likestillingspolitikk og utbygging av barnehager har gjort dette mulig. I tillegg har vi forholdsvis mange flere eldre som deltar i arbeidslivet enn i mange andre land. Også blant innvandrere er deltakelsen i arbeidslivet relativt sett høy.

På sin årskonferanse tidligere denne måneden, snakket NHO om «marsjen ut av arbeidslivet». Jeg mener det vi har opplevd de siste tiårene i stedet er det motsatte: Vi har en marsj inn i arbeidslivet og blir stadig flere sysselsatte.

Selvsagt er det bekymringsfullt at flere går på ulike trygdeordninger i dag enn for noen år siden. Det er det mange og sammensatte grunner til, og vi jobber på ulike fronter for å redusere antallet som blir trygdet. Samtidig er det at vi har et godt system for å forsørge de som ikke er i stand til å jobbe en viktig kvalitet ved velferdssystemet vårt. Hovedbildet er et annet enn hva NHO forsøkte å formidle.

For sannheten er at vi har en halv million flere i jobb i dag enn hva vi hadde for 20 år siden. Sammenlikner vi med situasjonen for ti år siden, er tallet nesten 300.000. Som grafen viser, fordeler dette seg med om lag 200.000 flere i privat sektor og i underkant av 100.000 flere i det offentlige.

Jeg har mange ganger skrevet og snakket varmt om den viktige jobben mange i offentlig sektor gjør. I dag skriver jeg mest om privat sektor. For hver nye ansatte i offentlig sektor, er det altså kommet to nye i privat sektor.

Jeg skal ikke gjøre et for stort poeng ut av det faktum av at veksten i antall ansatte både i offentlig og privat sektor er klart størst etter at flertallsregjeringen tok over i 2005. For det er mange og kompliserte årsaker til denne utviklingen. Likevel kan vi trygt slå fast at de som før valget i 2005 tegnet skremmebilder av en regjering fra sentrum og venstre som farlig for verdiskaping og arbeidsplasser i det private har tatt grundig feil.

Og jeg vil samtidig understreke at det ikke er politikerne som skaper arbeidsplasser i privat sektor. Det er enkeltpersoner og private bedrifter som skaper nye arbeidsplasser og virksomheter. Vi skal alle sammen takke dem som har bidratt til dette. De gir helt avgjørende bidrag til arbeid og velferd i landet vårt.

Politikernes og regjeringens oppgave er å legge til rette for verdiskaping ved å holde orden i økonomien, investere i kunnskap, forskning og samferdsel og å gjøre det lettere å starte nye bedrifter. Regjeringen har satset sterkt på samferdsel og på forskning. Vi har gjort det lettere for bedrifter ved blant annet å fjerne revisjonskravet til små foretak. Og hensyn til økonomi og sysselsetting har vært styrende for vår politikk.

Vi ønsker å bidra til at denne gode utviklingen vil fortsette. For vi trenger flere ansatte både i det private og i offentlig sektor i årene framover.

Klarer vi å holde sysselsettingen høy, vil vi ha råd til et godt velferdssamfunn også i framtida. For det er nettopp hverandres arbeid vi lever av.