I dag møtes verdens ledere til klimatoppmøte her i New York for siste gang før møtet i København i desember. FNs generalsekretær har tatt initiativ til å samle de mest sentrale aktørene fra landene i nord og sør i et lukket rom uten presse i nærheten for å få landene til å påta seg ansvar og dra i samme retning.

Skal vi ha en sjanse til å møte klimaproblemene med den kraft som trengs behøver vi en sterk og forpliktende avtale som binder landene til å ta ansvar på kort og lang sikt. Målet for arbeidet er en avtale som skal hindre temperaturøkning på mer enn to grader over før-industrielt nivå. Vi må få på plass internasjonale mekanismer som gjør det dyrt å forurense og lønnsomt å kutte i klimautslipp.

Ved begynnelsen av hver valgkamp blir jeg spurt om hvem som er Arbeiderpartiets hovedmotstander. Da har jeg pleid å svare Høyre eller Frp. I år har jeg ikke sagt det, fordi det er feil. Vår hovedmotstander er ikke et annet politisk parti. Vår hovedmotstander er sofaen.

I Dagsavisen i dag refereres Frps utdanningspolitiske talsmann Anders Anundsen på et utsagn om at skoler som taper ”kunder” skal legges ned, på samme måte som en bensinstasjon uten kunder vil legges ned. Selv om dette nok er en spissformulering fra Frp, forteller det mye om partiets holdninger til skolen.

De tenker annerledes om hva skolen skal være. Frp vil innføre markedets logikk også når det gjelder unger som skal lære å lese, skrive og regne. Der er vi uenige. Vi ønsker ikke en voldsom privatisering av skolen, og vi ønsker ikke en ordning der skolene må konkurrere om elevene.

Ved dette valget ber vi folk gjøre et verdivalg. Vi ber folk velge mellom mer fellesskap eller mer marked. Vårt svar er klart: Vi vil satse på fellesskapet, på de løsningene som gir muligheter for alle, ikke bare for de få. Det er få områder i politikken hvor dette skillet blir tydeligere enn i synet på skole.

Noe av det første regjeringen gjorde høsten 2005 var å stanse den massive privatiseringen av skolen den Frp-støttede Bondevikregjeringen hadde lagt opp til. Da vi overtok lå det til godkjenning søknader om 22 000 nye privatskoleplasser.

Det ville doblet antallet private skoler – og endret skole-Norge. Vi har sagt nei til private, kommersielle skoler. Skole er ikke butikk. Elever er ikke kunder. De kan ikke drives på samme måte. Vi har sett hvordan det går når sånne skoler får slippe til.

Skolekjeden John Bauer gikk rett og slett konkurs, og elevene sto igjen uten skoleplass. Nå er kjeden kjøpt opp av et dansk investorselskap, som naturlig nok har ett mål: Å tjene penger. De håper på en ny regjering som vil tillatte kommersielle interesser å bli store eiere i norske skoler. Dette vil skape større forskjeller. Vi tror det vil svekke skolen, ikke styrke den.

Isteden vil vi fortsette satsingen på fellesskolen. Noe av det flotteste med Norge er at unger med ulik bakgrunn sitter i samme klasserom, uavhengig av hvor foreldrene er fra eller hva de tjener.

Vi har sørget for flere timer, oppussing av skolebygg, 4000 flere lærere og gratis lærebøker og utstyr til alle trinn på videregående skole. Vi har satset på etter og videreutdanning av lærere. Det er ikke nok, mye er ugjort, men det er en helt annen retning enn de borgelige.

Arbeiderpartiet har store ambisjoner for fellesskolen og for alle elevene som går der. Det er bra for alle at alle går på en god skole, da løftes vi opp sammen. Skoledebatten handler om det helt grunnleggende i politikken: Om alle skal med eller om noen skal stå igjen. Vi vet hva vårt svar er.

Midt i vår tids verste finanskrise har Norge den laveste ledigheten i Europa. Det er ikke tilfeldig. Det skyldes at den rødgrønne regjeringen har satt inn alt vi har av virkemidler for å holde hjulene i gang i økonomien, sikre bedriftene og trygge arbeidsplassene.

Denne uken er det ett år siden den amerikanske storbanken Lehman Brothers gikk over ende. Av mange er dette sett på som starten på en finanskrise som skulle slå ut økonomiene verden over med en kraft og en bredde vi ikke har sett siden annen verdenskrig.

I landene rundt oss har bedrifter gått over ende og ledigheten økt dramatisk. Norge er også rammet. Jeg har vært på bedriftsbesøk rundt i hele landet siden krisen startet og møtt ansatte i bedrifter som er eksportrettet og som har mistet mye av sine markeder på grunn av krisen. Det klarer vi ikke å beskytte oss mot.

Men det vi har klart er å stå i mot denne bølgen på en helt annen måte enn andre land. I Sverige er nå ledigheten på over 500 000 ledige og flere tusen flere har fått permitteringsvarsler. OECD anslår av svenskene vil ligge på et ledighetsnivå rundt 11 prosent neste år.

Det er mager trøst for de som har mistet jobben i Norge at det er flere som mister jobben i andre land, men det er også et tydelig bilde på at politikk betyr noe når krisen rammer. Vi har sagt at vi skal gjøre alt vi kan for å holde folk i jobb, å bidra til å sikre arbeidsplassene og skape nye der gamle forsvinner.

En ansvarlig økonomisk politikk har gjort at renta har gått ned. For å motvirke krisen har vi brukt veldig mye penger på å fylle opp de ordningene som finnes for eksportrettet næringsliv og vi har sørget for penger til kommunene slik at de kan iverksette veiarbeid, vedlikehold av skoler og oppussing av sykehjem.

Når vi kan bruke mye penger nå, er det fordi vi har holdt igjen i gode tider. Det er det som er å ta ansvar. Derfor lover vi verken å bruke uansvarlig mye oljepenger eller en masse skatteletter.

Det vi lover er å fortsatt ha arbeid til alle som jobb nummer én. Vi lover å fortsatt være en regjering som jobber med og ikke mot norske arbeidstakere. Og vi lover å fortsatt jobbe for et anstendig arbeidsliv, et inkluderende arbeidsliv og et rettferdig arbeidsliv.

Les mer om vår politikk for å sikre arbeidsplassene her

I går erklærte Høyre at Frp ikke vil få gjennomslag for sin innvandringspolitikk dersom de to partiene skal regjere sammen. De siste ukene har nærmest vært en garantifestival på borgelig side, der garantiene har kommet på løpende bånd.

De har garantert mot Frps økonomiske politikk, mot klimapolitikken, kulturpolitikken, landbrukspolitikken og nå innvandringspolitikken. Venstre har garantert at de ikke vil støtte Frp i regjering og Frp har svart med å garantere at de ikke vil støtte en borgelig regjering de ikke er med i. Garantiene har sittet løst og partilederne har skrevet under på medias velgerkontrakter.

Politikk handler om å sette store mål – og om å ha evnen til å nå dem. Før forrige stortingsvalg satte vi oss som mål å få full barnehagedekning. Fra i høst har alle som fyller ett år før 1. september rett på plass i barnehage. Over hele landet melder kommunene inn at de klarer å innfri dette, at de har full dekning.

Nå sier vi at det er de eldres tur. Alle eldre som trenger det skal få sykehjemsplass. Vi vil ha full sykehjemsdekning innen 2015. Det blir Arbeiderpartiets viktigste velferdssak i neste stortingsperiode.

Det vil kreve innsats. Jeg har aldri møtt en ordfører som er mot eldreomsorg, men jeg har møtt mange som ikke har hatt råd til å gi de eldre innbyggerne i kommunen det tilbudet de ønsker. Når Arbeiderpartiet sier at vi ikke vil gi skattelette fordi vi vil bruke de store pengene på de store fellesoppgavene, er det dette det handler om.

Vi vil bruke minst 24 milliarder kroner mellom 2008 og 2015 neste årene for å sørge for 12 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger eller mer, dersom behovet er større. Da har vi ikke råd til milliarder i skattelette.

Skal vi nå målet om full sykehjemsdekning må vi styrke de eldres rettigheter. Det gjør vi gjennom nye lover og nye forskrifter. Vi endrer kommunehelsetjenesteloven og innfører en ny forskrift om rett til verdig eldreomsorg. Men lover og rettigheter er ikke nok. Vi trenger flere plasser, og flere ansatte til å gi den omsorgen som de eldre trenger.

Kommunene har tatt utfordringen på alvor, og har søkt om støtte til bygging av 5700 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Etter årets tildeling vil det fortsatt være en kø på 1800 plasser. Når kommunene sier de kan bygge ut, skal det ikke stå på staten. Til neste år vil derfor regjeringen gi en tilsagnsramme på 1,3 milliarder kroner og bevilge penger til 2500 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, slik at vi tar unna køen fra i år og fortsatt har rom for å innvilge nye søknader i 2010. Jeg håper derfor vi får enda flere søknader fra kommunene. For vi vet at det fortsatt er mange som trenger plass.

I løpet av tre år gir vi tilsagn om bygging av 6000 plasser, og vi holder tritt med kommunenes behov. Eldre som trenger sykehjemsplass skal få det. Noe annet kan vi ikke akseptere.

Arbeiderpartiet går til valg på målet om full sykehjemsdekning til alle som trenger det. Vi har vist før at vi kan sette store mål og nå dem. Dette er vårt neste store mål.

Får vi flertall den 14. september kan vi nå målet om full sykehjemsdekning innen 2015.

Les mer om Arbeiderpartiets helse- og eldrepolitikk her

I snitt er det en av tre som ikke fullfører videregående skole. Dette er veldig alvorlig. For det første er det alvorlig for den enkelte. Uten utdanning blir man fort uten muligheter. Det er få åpne dører i arbeidslivet for folk uten videregående skole.

For det andre er det alvorlig for landet vårt fordi vi trenger at alle bidrar, vi trenger snekkere, mekanikere, helsearbeidere og folk som kan regne.

For det tredje er det alvorlig fordi hvis vi ikke klarer å stoppe frafall klarer vi ikke å bekjempe fattigdom eller få til god integrering. Derfor må vi sørge for at flere fullfører skolen. I dag er det som om det er et digert hull i gulvet på skolen, der alle hver dag må balansere seg forbi, og hvor altfor mange ramler nedi. Dette hullet må vi tette.

For et par uker siden var jeg på Stovner videregående skole i Groruddalen i Oslo. På Stovner har dere også tatt tak i en av de største utfordringene vi har nå, nemlig frafall i skolen. Det har gitt resultater. I 3. klasse innenfor studiespesialiserende (allmennfaglig) utdanningsprogram har andelen som fullfører og består, økt fra 55 prosent av elevene i 2004 til 84 prosent av elevene i 2008. I VG2 yrkesfag har andelen som fullfører og består, økt fra 74 prosent i 2004 til 87 prosent i 2008.

At så mange faller ut av videregående skole er et av våre store framtidsproblemer. Det er krevende å løse, men erfaringene fra Stovner viser at det er mulig. Det handler ikke om magi, men om innsats. Om tett oppfølging av elevene, om tilpasset læring og en skole som ser og reagerer når en elev begynner å skli ut. Jeg er glad for at skoler som Stovner videregående har tatt tak i dette, men vi trenger bredere innsats og tidligere innsats for å lykkes med å tette hullet, å stoppe frafallet.

Ofte ser lærerne allerede i første klasse hvem som strever på skolen. Framfor å vente med tiltak til senere i skoleløpet slik det har vært, vil vi ha full innsats tidlig, slik at alle elever henger med og får med seg grunnleggende ferdigheter.

Så må vi ha tettere samarbeid mellom grunnskole og videregående opplæring, slik at elever som sliter på ungdomsskolen får god oppfølging fra dag en på videregående. Arbeiderpartiet vil også la elever på ungdomsskolen få prøve seg i videregåendefag for å sette dem bedre i stand til å velge rett retning senere.

Vi ønsker også å igangsette forsøk med et arbeidslivsfag på ungdomsskolen og mer erfaring med arbeid ute i bedriftene, både i ungdomsskolen og videregående, for å motivere de som synes det kan bli for mye teori. Av samme grunn vil vi etablere praksisveien som et ordinært løp mot full fagutdanning, der hele opplæringen foregår i arbeidslivet og lovfeste retten til lærlingeplass. Jeg tror også vi kan styrke rådgivningstjenesten slik at flere velger en retning som passer for dem.

Det viktigste av alt er likevel en skole som ser hver enkelt elev og som følger opp utfra de utfordringer og muligheter som er i hver enkelt av oss. En skole der alle er med.

Du kan lese mer om Arbeiderpartiets skolepolitkk her