Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Oslo (mandag 5. juli 2010). Les mer om roperten…

Spørsmål og Svar: Derfor deltar vi i Afghanistan

Den tragiske bortgangen av fire soldater i Afghanistan har ført til mye oppmerksomhet rundt Norges militære deltakelse i landet. Jeg har derfor lyst til å dele dette intervjuet som stod på trykk i Dagbladet fredag 2. juli med dere.

Hvorfor deltar Norge militært i Afghanistan?

FN har slått fast at konflikten i Afghanistan utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er viktig å hindre at Afghanistan igjen blir en base for internasjonal terror. Norge deltar i Afghanistan fordi vi tar vårt medansvar for internasjonal fred og sikkerhet på alvor. Noen ganger må internasjonale prinsipper forsvares med våpenmakt. Norge har deltatt i en lang rekke fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner helt siden rett etter den andre verdenskrig, og vår deltagelse i Afghanistan inngår i denne tradisjonen. Operasjonen har et klart og tydelig FN-mandat. Siden 2003 har dette dertil vært en NATO-operasjon, og fra norsk side betyr også NATO-solidariteten mye.

Har Norge blitt sikrere på grunn av den militære operasjonen?

Uten den militære innsatsen ville Afghanistan fortsatt vært styrt av Taliban og vært et arnested for internasjonal terror. Det ville også true vår sikkerhet. Som et lite, men globalt engasjert land har Norge en helt klar egeninteresse av internasjonal fred og sikkerhet.

Er det andre grunner enn sikkerhet til at vi er i Afghanistan?

Ja, men sikkerhet, utvikling og godt styresett henger sammen. Ved å bistå Afghanistan i å bygge en fungerende stat, blir landet i bedre stand til å holde orden i eget hus. Det er i vår sikkerhetspolitiske interesse, samtidig som det er bra for det afghanske folk.

Deltar vi for å hjelpe kvinner og barn?

Hovedpoenget med vår militære innsats er å bidra til å sette afghanerne i stand til å ta vare på egen sikkerhet, ved blant annet å trene opp deres hær og politi. Bedre levekår for mennesker i Afghanistan gjør det lettere å skape fred og stabilitet i landet. Norge bidrar gjennom sivil og humanitær bistand til at barn får utdanning og at kvinner får økte rettigheter.

Deltar vi for å fremme menneskerettigheter og demokrati?

I vårt arbeid for å bistå Afghanistan med å bygge en velfungerende stat som kan ta vare på egen sikkerhet er vi naturligvis opptatt av at denne staten er mest mulig demokratisk og at den – som andre land i verden – respekterer internasjonalt anerkjente menneskerettighetsprinsipper. Derfor støtter vi den uavhengige menneskerettighetskommisjonen og andre tilsvarende initiativer. Men det er afghanerne som skal finne løsningene og de kommer ikke alltid til å være identiske med våre prinsipper og verdier. Jeg tror ikke vi kan regne med at Afghanistan vil bli en demokratisk stat etter de prinsipper vi legger til grunn før vi trekker oss ut. Det viktige er at vi ser en utvikling i riktig retning.

Har folk flest et poeng når de oppfatter det slik at Norge er i krig?

Norge deltar i konflikten i Afghanistan på den afghanske regjeringens side. Vi er altså part i en intern konflikt, men vi er ikke i krig med et annet land. Interne konflikter er ofte minst like blodige og risikofylte som tradisjonelle kriger mellom stater. For de som deltar i operasjonen i Afghanistan er innsatsen like dramatisk som om det hadde vært krig i tradisjonell forstand. Det er ingen i regjeringen som prøver å underkjenne alvoret i den operasjonen de norske soldatene deltar i. Men som regjering er det viktig å bruke formelt korrekte begreper fordi det er ulike deler av folkeretten som gjelder for krig og for intern konflikt.

Er det problematisk at dette for alle praktiske formål er en USA-ledet operasjon?

USA stiller med flest soldater og har naturligvis stor tyngde i ISAF. Samtidig blir strategien lagt i NATOs politiske og militære fora, der vi er med sammen med andre de andre medlemmene av alliansen, og mandatet er gitt av FNs sikkerhetsråd.

Har Norge og USA en forskjellig tilnærming til operasjonen?

ISAF-strategien er den samme for alle medlemmene av alliansen. Derimot har ulike land underveis hatt ulik vektlegging hva angår hvordan den helhetlige innsatsen skal organiseres. Norge har i større grad en enkelte andre allierte lagt vekt på å sette afghanske styresmakter og afghanske planer i sentrum for vår omfattende bistandsinnsats, og vi har vært tilbakeholdne med å bruke bistandsmidler som en del av den militære kampanjen. Her opplever jeg at vår tilnærming har oppnådd stadig større oppslutning både i NATO- og FN-sammenheng. Fra norsk side ønsker vi en god samordning, men ikke et samrøre, mellom den militære, den bistandsmessige og den humanitære innsatsen i landet.

Hvor stort problem er det at mange afghanere oppfatter alliansen som okkupanter?

Jeg tror ikke at afghanere flest oppfatter det slik, og afghanske myndigheter har jo gjentatte ganger understreket at de ønsker å beholde de internasjonale soldatene i landet. Samtidig har vi mange ganger sagt at vi ikke skal være i Afghanistan en dag lengre enn nødvendig. Jo før vi setter afghanerne i stand til å styre sitt eget land, jo bedre, men dessverre er både de og vi enige om at vi ikke er der i dag.

Les mer om Norges engasjement i Afghanistan:

Kommentarer

Dette er tynt, for å si det mildt – du har hakk i plata. Her pakkes de reelle grunnene for den norske deltakelsen inn i flyktige ord om fred, rettigheter, stabilitet og trygghet. Etter at Norge diltet etter USA inn i en ørkesløs jakt på Osama bin Laden, som kompensasjon for 11.sept (den såkalte krigen mot terror, noe som har endret seg med vær og vind) har situasjonen for den jevne afghaner forverret seg. Et lands trygghet og stabilitet bygges ikke opp ved aggerssiv tilstedeværelse fra uvelkomne og utenforstående nasjoner som prakker sine holdninger og verdier nedover hodene på befolkningen. Narkotikahandelen har eskalert, stabilitet kan en se langt etter, og den norske tilstedeværelsen gagner ingen, hverken verdens sikkerhet eller det afghanske folk. Nye tiltak må igangsettes – og for det første utelukker dette skarp ildføring. “kvinner og barn” er for øvrig en uheldig og bakstreversk term, et hån mot likestillingen, som automatisk henviser de to gruppene inn i en offerrolle, hvor noe så vagt som menn generelt får spille den barmhjertige og gode frelser. Kvinner har gang på gang vist seg sterke nok i sine mangesidige kamper til å spares for det nedverdigende begrepet. Barn fortjener også å bli tatt på alvor.

og hvor kommer denne grenseløse troen til krigsmaskinen NATO fra?

Jeg har forståelse for at vi skal bidra til et tryggere Afganistan og jeg tror også at det ofte kan ble verre før det blir bedre. Det jeg savner er imidlertid informasjon om arbeidet som er viktig for at dette arbeidet skal lykkes. Hvordan går det med styrking av de sentrale myndigheter? Greier en å få til en samling på tvers av grupper? Får befolkningen tjenester som bedrer deres levevilkår og derved deres tro på sentrale myndigheter? Nå er det mest fokus på sikkerhet. Dette er viktig, men det bygger ikke et land.

Samtalen er stengt for nye kommentarer.