Økt sykefravær koster helt klart penger og økningen har kommet sterkt de siste to år.Det skyldes stadig krav til høyere inntjening/innsparing og stat og kommune er værst i klassen.De prioriterer jo helt feil (hvis lederne får mer lønn får vi de beste og det er bra ) Les:De statlige lederene kjører jo alt på dunken, aktuellt nå?Det er ikke hyggelig å komme på jobb å få stadig høyere krav til effektivitet og ta i mot trusler om nedbemmanning hver uke.Se på sykehus,sykehjem,post,kollektivtrafikk og lignende.

Tormod Høiseth: onsdag 10. mars skriver du:

Og til slutt AAP; det er ingen som vet det nøyaktige fremtidige resultatet av denne reformen enda, og hvilke konsekvenser den får.

Ut fra mine erfaringer er det mest sannsynlig at du aldri får vite hvilke konsekvenser denne reformen ( AAP) får for helsa til folk. Min erfaring er at NAVs databaser er stengt for de enkleste spørringer fra allmennheten (SQL eller andre spørrespråk,,, ). Innsyn ønskes tydligvis ikke. (Les)

Lukketheten fra det offentliges side når det gjelder konsekvensene av Arbeidslinja har jeg i mange år sett på som et demokratisk problem. Derfor har jeg ved hvert valg gått lenger og lenger til venstre. Jeg ville ikke lenger være en “nyttig idiot” for en politikk som jeg mener baner veien for liberalismen her i landet. Dere som fortsatt stemmer AP, se utviklingen i leserinnleggene i DN og gå til venstre ved neste valg !

Egil, du oppfordrer folk til å stemme til venstre for arbeiderpartiet.
Etter min mening er dette lite gjennomtenkt.

Jeg har aldri vært enig i alt i Arbeiderpartiet, men absolutt i hovedtrekkene.
Dette vil fremgå av de ulike innleggene mine i flere Blogger i Origo, inklusiv mine egne soner.
Jeg kommer fortsatt til å skrive kritiske innlegg, til tider spissformulert.
Jeg kommer til å fortsette å påvirke partiet når og der jeg har anledning. Det er det mange av oss som gjør, hver på sitt vis. Det gir utvilsomt resultater.
Fra tid til annen taper jeg en avstemming, andre ganger vinner jeg.
Dette er demokrati i praksis.
Det blir litt tamt og kjedelig å skrive om det jeg er enig i, men det er det meste.
Jeg har i flere år tidligere hatt adgang til diverse talerstoler i AP og har fulgt debatten i over 40 år, nå på nett.
Den debatten som finner sted og har funnet sted, er en demonstrasjon i demokrati. Friske utspill, tunge debatter, lokalt, regionalt og sentralt.
Engasjerer du deg aktivt, får du din del av innflytelsen.

Der vi skriver nå er i Bloggen til Jens Stoltenberg, lederen for Det norske arbeiderparti og Norges statsminister.
Det er absolutt tegn til at han og andre sentrale personer, leser det som skrives her fra tid til annen.
Finnes det andre nasjoner som kan vise til noe tilsvarende?

Ja, jeg sier meg helt enig i Thor Steinar Rohdes siste innlegg her og hans betraktninger rundt demokrati og innflytelse.

Som jeg tidligere har påpekt kan ingen forutsi konsekvensene eller virkningene av (AAP). Men jeg føler meg trygg på at denne reformen vil bli evaluert når den har fått virke en stund.

Egil Brevik skrev,sitat: “Lukketheten fra det offentliges side når det gjelder konsekvensene av Arbeidslinja har jeg i mange år sett på som et demokratisk problem. Derfor har jeg ved hvert valg gått lenger og lenger til venstre” sitat slutt.

Jeg tror nok ikke at en ytterligere bevegelse mot venstre i politikken er den beste resepten her, hvis målet er større åpenhet fra det offentliges side, og økt demokrati. Det samme gjelder for så vidt også muligheten for innflytelse.

Med eksempler som her http://www.dagbladet.no/2010/03/15/tema/helse/hjerte/ventelister/10774650/ får hele debatten om sykefravær en syrlig smak. Helsekøene og samarbeidet med NAV er noe av det viktigste man må komme i gang med. Regn ut hva 3 år i kø ville betydd av skattemessig inntekt mot de trygdeutbetalingene som i stedet skulle vært gjort. Mannen brukte 100.000,- av egne midler til å komme seg tilbake til livet. Jens, du har prøvd deg med anderledesbetaling overfor næringslivet. Er det ikke på tide at du også ser at andreledesbetaling i forhold til sykdom og støtte til å forsere helsekøene ville betydd en vesentlig del av NAV’s totale utbetalinger?
Helsevesenet gjør en kjempejobb, men jeg tror ikke effektiviteten er så bra som den kunne vært når det tydeligvis går så bra å betale seg utenom køene også her til lands. De som ikke er så bemidlet vil ende opp i disse køene og har de også mulighet for nyttig arbeidskapasitet, burde de også fått innvilget støtte til operasjoner på lik linje som man får arbeidsrettet rehabilitering. Jeg ser ikke den store forskjellen utover at en operasjon krever også fysiske ressurser, men om ikke de finnes i Norge er det ikke unaturlig å se om de finnes i utlandet.

Vedr. møte med Dr x 11 mars kl 13.00
Tillegg til søknad om varig ufør.
Jeg har behov for å presisere et par ting vedrørende min helse og personlighet som ble brukt som argument for at jeg skal mestre jobb i fremtiden.

Alder
Ja, jeg er 42 år, det er kanskje ikke en alder for NAVmen når 42 år har inneholdt overlevelse, smerte, angst, grov vold i 23 år, søvnforstyrrelser og nå epilepsi og påviste traumeskader i storhjernen, så må du forstå at du ikke kan sammenligne meg med en vanlig 42 åring. Du sa selv at du var berørt av min bakgrunnshistorie. Å leve med den er nesten umulig. Jeg strever hver eneste time døgnet igjennom for å leve med det som har skjedd, takle smerter, angst og min amputerte psyke og det er vanskelig å forstå for meg at NAV kan tro at jeg kan bedre helsen i fremtiden når jeg har vært syk siden 1992, og mange år før det, det var bare det at da ble jeg fanget opp av helsevesenet fordi jeg forsøkt å ta livet mitt!

Du synes kanskje møte gikk fint, jeg syntes det gikk forferdelig dårlig for hver gang du argumenterte med at jo, men jeg er jo så ung osv så tråkket du meg enda lengre ned uten å mene det selvsagt, men det er slik det føles, jeg føler stor skam for å være syk, jeg får tynn stemme og sier at jeg er i kjelleren og er nitti år i kroppen og samtidig hører jeg meg selv si at jeg at jeg håper å klare å jobbe i fremtiden, men det er pga måten du møter min lege på med å overprøve ham ved å henvise til alder, ressurser osv samt at det har blitt nytt system osv enda han sier at det er lurt å tenke varig ufør for meg. At han henviser til at jeg har utmattelse, fatiguesyndrom blander du sammen med ME og sier noe om at rikstrygdeverket anser seks år som gjennomsnitt noe som ikke vedrører meg som har utmattelse pga prøvelsene som liten, tenåring, ung voksen og fortsatt midt i livert. For meg spiller det ingen rolle hva dere kaller stønaden men at dere faktisk forstår at det er umenneskelig for meg å bli møtt etter så mange år med helseforringende sykdom at jeg plutselig skal fylle kravene til AAP etter 2 – to runder på TU der jeg ikke blir bedre men verre og burde blitt innvilget varig ufør prompte før AAP trådde i kraft.

Ressurser
At du henviser til ressursene mine, det at jeg har en evne til å formulere meg, at jeg virker som ett ressurssterk menneske oppleves som et argument for at jeg bør mestre jobb.
Det er ingen synergi mellom ressursene mine og restarbeidsevne. Det er heller slik at jeg opplever det som et hinder, det virker nær sagt som om jeg burde være mindre begavet i tillegg for å være kandidat til å få ro.Fra møte og til nå har jeg kun vært inne i huset, jeg ligger i senga mesteparten av tiden fordi jeg har smerter, er utmattet og dette brevet skrives med hovne fingre, smerter i leddene og med en kropp som er smertefull fra topp til tå. Jeg sover to og tre timer i strekk om jeg får sove på natta og tilslutt kollapser jeg og sover et døgn i strekk når kroppen ikke fikser mer. Slik har jeg sovet siden jeg var liten, aldri ordentlig uthvilt, alltid uro over hva som kan skje. Det er et handikap i seg selv. Jeg har ligget mer eller mindre de siste ti årene.
Jeg mestrer ikke en gang å holde unna klesvask og oppvask! Jeg er helt avhengig av mannen min når jeg har så dårlige perioder hele tiden og helsen går opp og ned som en karusell uten brems. Jeg prøvde å ta ansvar på skolen, meldte meg som klassekontakt i fjor høst. Jeg var altså sengeliggende med smerter hver gang det var møte, mannen min måtte ta de tlf som kom for jeg har telefonangst og det endte med at læreren og jeg ble enige om å la noen andre ta vervet etter tre mnd. Jeg prøvde, men klarte ikke engang første etappe. Heldigvis en lærer med stor menneskelig innsikt, ellers hadde nederlaget vært grusomt.

Du må se forbi mine såkalte ressurser og se at menneske som sitter foran deg, særlig når du har lest alt om meg og mitt og forstå at her er det en jente som virkelig er kronisk syk. Jeg føler at jeg blir underlegen og unnskyldende for at jeg ikke er “flink jente” i hvert eneste møte med NAV, og vil derfor presisere en gang til så du er klar over det at jeg vil ha varig ufør. Jeg fortjener det etter å ha blitt dratt frem og tilbake i systemet i så mange år, jeg er utslitt, livredd for at jeg skal sprekke og bli suicudal igjen, du må huske at jeg er kronisk deprimert og sliter med PST, gjentagende mareritt der jeg gjenopplever voldelige hendelser psykisk og fysisk om igjen og om igjen, jeg har ingenting å gi og har heller ikke noe å gi i fremtiden selv om jeg er ung. Jeg er et skadet menneske og trenger å slippe å bevise om igjen og om igjen at jeg er syk. Jeg håndterer andre mennesker dårlig, særlig i konflikter, når andre mennesker bruker hersketeknikker, janteloven eller ovenfra og nedad holdning. Jeg går på tå hev hele tiden og er utrygg. Jeg har gått mange år i terapi for å forstå dette, og selv om det byr meg i mot å si det, så er det slik det er. Jeg fungerer best alene med familien og skriftlig slik som nå. Nå må jeg i tillegg være utrygg og leve i uvisse om jeg får epilepsianfall igjen og mens jeg er alene. Jeg må takle at hjernen min ser ut som om jeg er bokser av yrke og at jeg er syk. Aktivitet forverrer, jeg har aldri vært så syk som etter de to årene i attføring og to årene nesten i arbeidslivet etter Gaustad. Jeg var så vissen og utmattet at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg har ikke energi til så mye som et rolig familietreff med svigerfar og min manns søsken, jeg blir utmattet og må reise hjem etter noen timer. Vi sees felles kun til jul utenfor huset og de kommer hit når barna har bursdag, ellers ikke. Det er pga helsen min at det er slik. Jeg orker ikke, hele kroppen eksploderer i smerte av anstrengelsen med å kjøre en tur og være sosial enda dette er trygge mennesker.

Du vil motta mer dokumentasjon fra Dr x når nevrologen har sendt ham epikrise. Jeg ønsker kun møter sammen med ham hos ham i fremtiden for jeg mestrer ikke et eneste møte med NAV alene i fremtiden. Jeg er for ustabil psykisk til å takle det nederlaget det er å snakke med dere uansett for dere henviser barr til alllverdens regler og jeg føler meg overkjørt og usynlig. Hvor mye mer trenger NAV for å forstå at jeg er syk, sterkt preget av å leve med mitt. Man hører om andre som er uføretrygdet pga ryggsmerter men ellers har det bra. Hva da med meg som har alt mitt å stri med? Jeg kjenner at jeg snart ikke orker mer, Er redd for å bli så svart i sinnet at jeg blir suicudal igjen. Jeg føler det som en tvangstrøye å ha det slik som jeg har det og i tillegg få høre at jeg er jo så ung, så ressurssterk. Du nevnte aktivititet, Krav til aktivitet. Det er ikke helsefremmende å vite at jeg blir målt på aktivitet men er godkjent for øyeblikket pga at jeg er i aktivitet med behandling, det er jo ikke behandling det jeg går i men lindring! Jeg mestrer ikke AAP, det kveler meg å gå å bli veid og målt hele tiden, når skal jeg få lov å leve, puste litt som andre mennesker?

Jeg står fast ved min varig ufør søknad, hvis det står på spesialisterklæringer psykisk og fysisk så si til Dr x hva som mangler. Kopi av dette gis til ham.

Kikki Brill

Noen menneskers bønn om å bli hørt og forstått blir sablet ned med Trygderetten som våpen i en iver etter å tilfredsstille arbeid for enhver pris. Det hadde vært så mye bedre å legge ro rundt disse menneskers situasjon og heller forstå at arbeid ikke kan presses på. Jo mer man presser desto mindre kommer det ut. Med mulighet til komplett frihet i daglig liv, vil mange heller kunne klare å hente seg tilbake til et verdig liv. Først da vil spørsmålet om arbeid være nyttig, men da vil også eget behov for å kunne komme seg ut i arbeid melde seg av seg selv. Varig ufør er en slik sone. Varig er heller ikke noe som en som regel kan sies å være evig. Plasser heller folk på varig ufør og la de da også få vite at når de selv føler seg klare så kan de komme tilbake. Gi dem heller et positivt verktøy til motivasjon.

Vi er nemlig ikke bare hendelsene, vi bærer preg av dem, men vi er så mye mer. Hendelsene vil for alltid være med oss, men vi er større enn dem – derfor må storheten i meg og andre psykisk syke få vokse og gro i frihet. Frihet fra NAV – varig ufør til jeg en dag puster, sover og lever mer som andre. Først da kan jeg mestre å tenke arbeid igjen. AAP med krav til aktivitet på en slik som meg er synonymt med langsom død. Jeg er virkelig redd for å kollapse psykisk igjen. Har vært suicudal flere ganger i livet, men ikke etter at jeg fikk terapi og familie men vet at hvis fallet er stort nok så er det andre mekanismer som trer inn i psyken enn viljen. Gi meg tid og rom til å leve så vil jeg ha en reell sjanse til å komme meg igjen. Og er jeg syk resten av livet så har jeg i alle fall to sterke psykisk velfungerende og intelligente barn som kan overta i maurtua om jeg ikke mestrer det. Det er nemlig der jeg bruker all energi som er til overs, Lekser kan gjøres i senga, høylesning og den gode samtale likeså, At pappaen er frisk og i arbeid og flink til å ta de med ut i natur og på aktiviteter gjør at de mangler ingenting i forhold til andre familier. Det er den eneste stoltheten jeg har igjen i livet, barna og hvor flotte de er blitt på tross av meg og mitt.

The choir in hell

Nav suger krefter

GJERTRUD EGGEN- tidsbegrenset ufør, tidligere nestleder i Norsk Lærerlag

Det var en lettelse å få 100 prosent tidsbegrenset uførestønad. Jeg tenkte at nå får jeg tid og ro til å bli frisk. Men nå føler jeg meg maktesløs, ydmyket og umyndiggjort, skriver Gjertrud Eggen.

MELDEKORT. Navs nye ordning med arbeidsavklaringspenger volder meg problemer, fører til stress og tapper meg for energi. Det var neppe hensikten.

Livet blir vanskeligere – Mer byråkrati – Umyndiggjøring – Energilekkasje

Publisert: 17.03.10 kl. 23:38

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3569317.ece

More and more people are singing the same song, the song I was introduced to, close to thirty years ago. Most of the time, for me, it has been a solo effort. The policies and techniques have been employed unofficially for a long time but the victims have been relatively few and far between. Now, thanks to our leaders’ efforts, there is a large and quickly growing choir.

The “Wormtongue Spin Team” can no longer easily discredit those groaning, crying and screaming in pain, by characterizing them as cheating foreigners or shiftless negroes or low class Norwegians with a family history of living on the social and so ad infinitum. The choir now has white Norwegian middle class people, educated people, people who had/have important jobs, were leaders, etc.. I would welcome you to my world but I don’t want you here. I would not wish this place on my worst enemy.

The thing is that this new choir only knows the first couple of lines of the first verse of the song. It’s a long sad song, a song of attrition. I hope that Norway wakes up before much more misery and suffering curses us. Having experienced it first hand, it pains my heart to hear of those who are now in the hands of the demon that has been loosed upon this society and it makes me physically sick to think of, for the unknowing and unsuspecting people out there, the unimaginable quality and scale of suffering and deprivation that advances toward them, their children, family and friends.

When the curse descended upon me I was young and fresh out of the military. I had been trained in escape and evasion, anti terrorist techniques and survival. I had experienced active service and UN service. I was a trained medic and had quite a bit of knowledge, due to a long standing interest in alternative medicine, of ways I could help myself. It turned out that I needed every bit of the training, knowledge and experience I had, in order to survive the combination of my sickness and the authorities. Even with all of that at my disposal, it was a hard struggle to save my skin and maintain sanity. I fear that many will not.

……Jeg ser et bilde av et berg,

…………………………………der de sterke utnytter de svake,

……………………………………………………………………..i en elv av tårer på en haug av redsler.

Kjære Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet og regjeringen

Mitt innlegg handler om retten til å være syk når man først har fått innvilga uføretrygd. Det er ulike forhold jeg mener bør tas opp til ny og nærmere vurdering. Vi er mange som kan fortelle om uriktig, urettferdig og uverdig behandling etter innvilgelse av trygd. Vi har mye å fortelle om hvordan nav og den nye nav – reformen gjør det vanskelig for oss å leve et verdig og verdifullt liv.

For det første: Sånne som meg, som har legererklæringene som forlanges for å få innvilga en uføretrygd bør slippe skjønnsmessig og lemfeldig behandling innafor nav – systemet. Jeg for min del har vært i gjennom medisinsk og yrkesretta attføring, arbeidsutprøvning og en IA – avtale, diverse undersøkelser og utredninger. Jeg har de papirene nav forlanger, de papirene som erklærer at jeg er mer enn 50 % varig ufør. Kriteriene for innvilgelse av 100 % varig uføretrygd er mer enn godt nok oppfylt.

Likevel innvilges jeg en tidsbegrensa uførestønad. Begrunnelse for det er visstnok etter sigende at “Alle får tidsbegrensa uføretrygd første gang de søker, ingen får varig”. Hvorfor står det da i loven at det på grunnlag av en spesialsterklæring kan innvilges 100 % varig uføretrygd OGSÅ uten forutgående arbeidsutprøvning?

nav sitter med bukta og begge endene. Det forlanges at man underkaster seg hva det enn måtte være av undersøkelser og utredninger. Erklæringe/r fra spesialistlege/r må legges ved søknad om uføretrygd. Likevel: nav underkjenner både pasienten og spesialisten uansett. På hvilket grunnlag? Med hvilken kompetanse?

Oppsummert: Det er uhørt at spesialisterklæringer overprøves av nav!

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor nav sender folk til spesialister for å få en spesialisterklæring som de likevel ikke tar til følge! Jeg kunne vært spart for mye sorg og smerte hadde det ikke vært for at jeg måtte gjennom undersøkelser og utredninger nav har forlangt. Statskassa kunne vært spart for pengene de har brukt på disse undersøkelsene og utredningene som nav uansett setter til side ved avgjørelse av saken!

For det andre: Etter endt utdannelse som ledd i en yrkesmessig attføring, etter 15 mnd i arbeidslivet med IA – avtale og utprøving av restarbeidsevne ble jeg innvilga 50 % uføretrygd. Da restarbeidsevnen faktisk ikke strakk til, søkte jeg i samråd med lege om 100 % uføretrygd. Denne fikk jeg innvilga i januar 2009.

Dette skjer:

nav flytter på uføretidspunktet mitt! Det var visstnok feil første gang jeg fikk innvilga den 50 % uføretrygden!

Konsekvensen av dette er at jeg får like mye, les: LITE utbetalt pr. mnd på 100 % uføretrygd som jeg hadde da jeg mottok 50 % trygd og i tillegg sykepenger eller lønn, alt etter som hvor jeg var i “karriereløpet” mitt.

nav legger med dette opp til at jeg er livsvarig avhengig av “supplering” og stønad til livsopphold!

Det er tilstått meg en ytelse jeg ikke kan leve av og for!

Hvordan er det mulig å først si til meg at "Du er syk nok til å motta 50 % uføretrygd fra og med… og siden når jeg innvilges 100 % uføretrygd sies det at “Du var visst likevel ikke syk da – på det tidspunktet”?

Jeg anker dette vedtaket og får brev om at klagen vil være ferdig behandla innen utgangen av januar 2010. På det tidspunktet i fjor tenkte jeg ikke over hvorvidt det er hjemmel i lov til å bruke 12 mnd på en sånn sak, men nå stiller jeg undrende til det. Uansett: Januar kom og gikk uten at jeg får svar på denne anken. Min psykolog er behjelpelig og ringer nav – kontoret der anken skal behandles. Svaret derfra er at “Saken er så komplisert at vi ikke har fått behandla den. Den er sent videre til forvaltningen”. Psykologen min ringer forvaltningen. Der sier de at “Saken er så komplisert at den nok ikke er ferdig før til sommeren. Kanskje før om det forsterkede teamet vi har tatt inn jobber fort nok”.

Sånn jeg forstår lovverket er det ikke god forvaltningsskikk å bruke 12 mnd på en sånn sak og det er særs dårlig forvaltningsskikk å IKKE gi beskjed til meg om (den manglende) framgangen i saken. Jeg har sendt en klage til fylkesmannen og sivilombudsmannen. Kopi av dette brevet sendes statsministerens kontor.

For det tredje: Mens jeg fremdels lever i det uvisse hva trygdeytelse og “inntekt” angår, så innføres dette med meldekort. Jeg er erklært 100 % ufør og jeg skal likevel sende meldekort hver 14. dag, der jeg krysser av for at jeg er arbeidssøkende!

• Før jeg går videre har jeg et sterkt behov for å si fra om at: Vedkommende som sa og sier, at vi like gjerne kan sende medlekort som å sitte ved PC’n og skrive blogg, brev og e -post bør holde seg for god til den slags argumentasjon som forsvar for meldekortordningen. Den slags uttalelser er ignorante og arrogante. Det siste vi kronisk syke og trygdemottagere trenger mer av nå er den slags ovenfra – og ned – holdninger. Det er på tide bedrevitere rundt omkring tar innover seg at det for meg og mange med meg er flere dager arbeid å endelig få skriftliggjort noe av det jeg/vi bærer på *

Denne meldekortordningen kan vi ikke leve med! Innføringen av meldekort for kronisk syke er å ta fra meg og mange med meg den siste rest av verdighet og selvrespekt!

Min protest mot å sende inn nevnte meldekort skyldes både min svikt i kognetive evner og mitt ønske om en viss forutsigbarhet i månedlige utbetalinger.

Min protest mot å sende inn dette meldekortet skyldes også at det ikke kan forventes og forlanges at jeg to ganger i måneden skal erklære meg arbeidssøkende når jeg vitterlig ikke er det. Jeg undrer meg også over de juridiske sidene ved det å sende falsk forklaring til nav hver mnd og hva nav kan finne på å bruke disse erklæringene til ved neste korsvei. Spørsmål vedrørende dette er sendt fylkesmannen, sivilombudsmannen og min advokat. Spørsmålene tas også opp i det nevnte brevet som sendes statsmimisterens kontor.

Jeg har en erklæring fra min psykolog om at jeg må innvilges fritak for innsendelse av meldekort. Det er en erklæring fra min behandler gjennom flere måneder. Hvilken begrunnelse han har for å skrive en erklæring har vel nav strengt tatt ikke noe med. De har fått den erklæringen de ber om har ikke rett til å overprøve den. nav har forresten ikke behandla den proforma søknaden man er nødt til å levere. Det er desverre nok et grunnlag for enda en klagesak til fylkesmannen over dårlig forvaltningsskikk.

Det er mulig det finnes noen som urettmesig tusker til seg en uføretrygd. Det er vel mulig det foregår tusk og snusk og fanteri de fleste steder! Å iverksette en kollektiv kontroll av alle kronisk syke og uføretrygdede er dog å gå noen skritt for langt i sin ivrige leting etter råtne epler i kurven.

For mitt eget vedkommende må jeg spørre: Hvor mye mer må jeg bevise nå, at jeg er syk – og syk nok til å motta uføretrygden min? Det er jo opplest og vedtatt og dokumentert med den dokumentasjon nav forlanger! Det er ikke dermed sagt at det er opplest og vedtatt at det er sånn for bestandig! Den som tror at jeg har gått gjennom undersøkelser og utredninger, tatt en utdannelse og skaffa meg 150 000 kroner i studiegjeld, vært i gjennom en ny runde med undersøkelser og utredninger fordi jeg planla å bli 100 % uføretrygd, bør sikkert og visst utredes sjøl! Jeg ønska ikke at det ble sånn, men sånn ble det og sånn er det akkurat nå! Kan jeg snart få lov til å leve i fred med det? Jeg trenger ro og økonomisk mulighet til å gå til de behandlerne utrederne har sagt at jeg har behov for om jeg i det hele tatt og noen sinne skal få tilbake en ørliten rest av helsa mi!

“Mer nærhet” mellom trygdemottager og nav er et vannvittig argument ved innføringen av meldekort. Jeg for min del har ikke snakka med saksbehandleren min siden høsten 2008: Hun er “syk i dag/sykmeldt ut måneden/hjemme med sykt barn/på kurs/på seminar eller i møte”. Hun ringer ikke tilbake når jeg har ringt, hun svarer ikke på brev eller e -post. Jeg har ikke fått beskjed om at hun ikke er saksbehandleren min lenger, men er det sånn at man ikke lenger har sin egen? Det er forøvrig ingen andre hos nav heller, som har tatt seg tid til å svare på mine spørsmål og henvendelser.

Det finnes over hodet ingen gode argumenter for å innføre meldekort for kronisk syke selv om vi/de mottar tidsbegrensa uføretrygd. Vi er uføre! Å kalle det arbeidsavklaringspenger forandrer ingenting på vår helsetilstand. Det er å håpe at denne ordingen avvikles så fort som mulig.

“Gjør din plikt – krev din rett” har jeg lært. Vel, jeg mener jeg har gjort min plikt som skattebetaler siden jeg var ung jente. Jeg kunne forsatt å betale skatten min – med glede til og med – om jeg opplevde at jeg fikk oppfylt mine rettigheter. Sånn oppleves det ikke lenger. I tillegg til urimelig og urettferdig nehandling som nevnt ovenfor kommer i tillegg dette: Jeg skal nå skattes som arbeidsatger og ikke som yrkesutøver. Jeg har ingen kontroll med skattekortet mitt og skatteklassen, for det “skal nav ta seg av”.

Det er en påkjenning i tillegg til sykdom og plager, at jeg til de grader skal behøve å kjempe for min rett. Det er rett og slett helt feil og ikke riktig i det hele tatt!

Jeg håper at du og dine, kjære statsminister, skal begynne å lytte til de av oss som rammes av sykdom og uførhet og at dere tar oss på alvor når vi forsøker å fortelle dere noe. Det jeg forsøker å fortelle er at det er en skam at det skal legges sten til byrden for oss som allerede har nok å bære!

Desverre blir det en brå stopp her nå, for nav ringte nettopp og ba meg komme til et møte ang erklæringen om fritak for å sende meldekort. Og når nav roper HOPP så hopper man. “Ingen armer – ingen kake” = gjør som nav sier ellers får du ikke trygden din!

Vennlig hilsen Rose

Takk for et godt innblikk i livet ditt Rose, og vit at du ikke er alene. Vi er altfor mange som slukes hele av NAVtrollet. Et troll med så mange hoder, så mange armer og bein og likefullt synes det som om teoreikerne på topp ser noe av skogen for bare trær.

Jeg har latt meg begeistre av at jeg ble hørt og sett her, men det gjenstår å se om vi får noe ut av å være modige.

Den såkalte ekspertgruppen som skal finne flaskehalsene i systemet NAV bør snarest inkludere brukere som er de reelle ekspertene innenfor systemet. Ellers er jeg redd for at det blir med en fet fin rapport og mange festtaler i fremtiden som ikke hjelper noen av oss som lever i det i det daglige.

Et bilde: Det virker som om gåsa preller av vannet som faller ned over den og fortsatt er tørr – men om fjærene dens forsvant..ville den da kjenne vannet og ubehaget med å fryse?

Dere er modige jenter dere setter virkelig ord på det!

Dere er modige jenter dere setter virkelig ord på det!

du også Per Arne, og alle de andre modige gutta her inne!

Det er ikke bare meg, men mange som har vært i NAV i flere år uten noe matnyttig å vise til og som har gjort livet enklere med sykdom. Svært mange går en canossagang fra ytelse til ytelse, presses litt her og der og på ny ytelse igjen. Det gjelder å få puttet meg og deg inn i en annen bunke enn den jeg sitter med foran meg, er tanken som slår meg.

Ny påstand fra meg.
Dersom NAV var drevet på en god måte og ikke stadig endret etter vær og føreforhold, ville kostnaden med oss syke vært spart inn og kanskje man til og med ville hatt penger på bok attpå til.

Det er jeg nesten så sikker på at jeg venter i spenning til dette går opp for våre folkevalgte.

De vergeløse

Jeg tror at mange som skriver her opplever seg rettsløse. Klager sendes til
NAV, Fylkesmannen og Sivilombudsmannen. Avisene omtaler lokale forhold der
mange må gå på sosialen mens de venter på penger de rettmessig har krav på.
Noen slike enkeltsaker omtales i media og stortingspolitikere reagerer.
Etterpå blir det stille. Men ingenting skjer.

Sentralt feller Jørgen Kosmo i Riksrevisjonen en knusende dom, men det får
neppe direkte følger for det lokale NAV-kontor, den lokale saksbehandler eller
den enkelte brukers problem. Jeg tror vurdering av de lokale NAV-kontors
arbeide ligger utenfor Riksrevisjonens arbeidsområde.

Lokalt kjenner vi til en annen type saker som får en helt annen oppmerksomhet,
også på nasjonalt nivå, blant folk flest og politikere. Dere kjenner til
sakstypen hvis jeg nevner stikkord som: “Bestemor på lager”, “Føden stengt”,
“Helsetilsynet anmelder Vestre Viken”. I kommunene er det ganske vanlig at
sosialsjefer og andre etatsledere må forklare seg overfor Helse og
sosialutvalget og love forbedringer etter at Helsetilsynet har vært på besøk
og funnet avvik . Vi kan alle gå inn på Helsetilsynets nettsider og lese
rapportene fra inspeksjoner på sykehus, fengsler og kommuner. Derfor kan
Helsetilsynets arbeid bli vurdert i masteroppgaver ol. Med andre ord:
Demokratiet ser ut til å fungere…allikevel avdekkes det mange overgrep og
mye kompetansesvikt også i denne relativt “transparente” verdenen.

NAV har eget klagesystem der leddene oppover er NAV Klageinstans og
Trygderetten. “I saker om barnebidrag og individstønad er vedtaket i NAV
Klageinstans endelig og kan ikke ankes inn for Trygderetten.”
http://www.nav.no/Om+NAV/NAV/Klagerettigheter
Jeg tror at mange opplever seg rettsløse på grunn av problem med telefonkontakt og ekstra
lange saksbehandlingstider. Økonomien kan være ødelagt før det kommer noe svar.
Ingen ekstern instans har innsyn i dette systemet som oppleves som “bukk og
havresekk” (Muligens Riksrevisjonen?).

Jeg tror ikke at Helsetilsynet har noen myndighet overfor NAV, verken i
enkeltsaker, i forhold til NAV-personell eller lokale og sentrale NAV-kontorer.
Men Helsetilsynet ser ut til å være en aktiv _høringsinstans _ som sammen med
legenes organisasjoner burde være kritiske overfor nye stadig forslag som vår
regjering er ansvarlig for. Jeg tror at Fylkesmannen ennå er ankeinstans for
kommunenes sosialklienter, men det er vel bare et tidsspørsmål før NAV overtar
også her.

(Jeg googlet på kombinasjonen: _nav helsetilsynet høring _ . Der var det mye
interessant som jeg ikke har tid til å lese nå. Men kanskje dere har ?)

Hvordan kan NAV bli en “lærende organisasjon” ? Jeg tror svaret er fullstendig
transparens (full åpenhet, gjennomsiktlighet..), kun begrenset av hensynet til
personvern. Databaseverktøyene finnes. Alle kan vi med noen tastetrykk
kombinere opplysninger og få kunnskap om det meste – hvis regjeringen vil. Vi
trenger en Eva Joly til å se på dette.

Hei igjen
Vil bare beklage at det forrige innlegget mitt inneholder enkelte skrivefeil. Sånn kan det gå når man sitter med flere tanker i hodet på en gang og fingrene løper fortere over tastaturet enn øynene på skjermen. Ikke fikk jeg tid til å lese det skikkelig i gjennom heller, da jeg måtte av gårde til nav – kontoret i all hast. Jeg skal rette opp feilene og renskrive innlegget før jeg sender det i brevs form til statsministerens kontor. Forøvrig takker jeg for støtte og sympatierklæringer som har kommet etter at innlegget mitt sto på trykk her.

Jeg ser at det sies: Det nytter ikke bare å komme med kritikk, man må komme med konstruktive løsninger også. Vel – jeg og mange med meg, vi som har skoen på og vet hvor den trykker har råd om mange gode løsninger, men jeg kan ikke huske å ha blitt spurt før den nye nav – reformen trådte i kraft. På den annen side er det vel ikke for sent å snu, ikke er det noen skam heller, så oppfordringen til regjeringen er at de etablerer et brukerutvalg og jeg melder meg mer enn gjerne som medlem der.

Råd nr. 1: Det er helt nødvendig å klare å ha flere tanker i hodet på en gang!

For å redusere sykefraværet i Norge mener jeg første punkt på dagsorden er å la oss uføretrygdede få lov til å være nettopp det! Det er fullstendig feilslått å skulle starte reduksjonen i sykefraværet med å ta for seg den aller svakeste gruppa i et potensielt arbeidsmarked.

Helt konkret: Hvor mange ansatte i nav jobber pr. i dag med meldekort og klager på meldekort, å behandle søknader om fritak for meldekort og med å svare på andre henvendelser fra frustrerte mennesker på uføretrygd? Jeg er sikker på, at om vi som har fått innvilga uføretrygd hadde fått lov til å følge det løpet som er lagt opp for oss, så kunne nav frigjøre mange ansatte for å jobbe med å skaffe jobb til reelle arbeidssøkere!

Alt er automatisert og går på data nå for tida. Mye arbeid kunne vært spart om vi med uføretrygd rett og slett fortsatte å få trygden vår inn på konto og samtidig ble fulgt opp av en saksbehandler. Jeg forstår ikke hvordan det er tenkt at det skal være, men at ansatte ved nav rekker å følge opp noen nå er en illusjon. Det er som om budskapet til oss uføre er noe sånt som: “Ikke hvil deg med den uføretrygden din, målet er før eller siden å få deg ut i arbeid og med meldekortene blir vi minnet om at vi glemmer deg ikke”.

Vi må innse at ikke alle kommer tilbake til arbeidslivet. Vi må innse at mange kommer tilbake til arbeidslivet for halv maskin. Ved å innvilge varig uføretrygd til de av oss som fyller kriteriene og la det være med det, så frigjøres mange stillinger i nav.

Da kan det gjøres en tilfredsstillende innsats for de faktiske arbeidssøkerne som er under yrkesmessig attføring og på rehabilitering. Sånn det er i dag kastes mange inn i tilfeldige og dårlige tiltak fordi tiden renner ut for attføring og rehabilitering. Dermed starter man egentlig på nytt igjen, med sykemelding pga forhold med jobben man var nødt til å ta, ny medisinsk attføring osv osv. Mange går den onde sirkelen og biter seg sjøl i halen om igjen og om igjen. Siste rest av arbeidsevne suges ut av folk og det koster samfunnet mye penger!

Å redusere sykefraværet handler mye om å gi tilbud om jobb til rett kvinne og mann på rett arbeidsplass – og i riktig stillingsprosent med de rette arbeidsoppgavene! Her mener jeg vi kan tenke nytt på mange måter!

Det handler også om å sette søkelys på de rettigheter og plikter man har på en arbeidsplass, både som arbeidsgiver og som arbeidstager. Vi har gode lovverk og utallige forskrifter når det gjelder ansettelsesforhold og arbeidsmiljø. Likevel blir mange syke av jobben og/eller arbeisplassen sin. På disse områdene mener jeg det å tenke nytt nå er å tenke mer sånn som vi tenkte før! Et sted å begynne er å ta opp til ny debatt: Hva er arbeidsmoral og etikk på arbeidsplassen. Min påstand er at her har vi mange og lange lerret å bleke.

Med den påstanden må jeg avslutte for denne gang.

Denne debatten er viktig, og dere som forteller om deres virkelige, opplevde historier gjør en viktig jobb! For å få ned sykefraværet må det settes inn tiltak på mange, mange arenaer, tror jeg. Denne gangen vil jeg si noe om to forhold.

For det første er forholdene på arbeidsplassene viktig for å få ansatte til å trives og ønske å gå på jobb selv om en føler seg litt uggen. Ofte begynner det med ting som ikke fungerer i arbeidsmiljøet og en leder som ikke tar tak og bryr seg. Det betinger at ledere har kompetanse og ikke gjør ting verre. Kanskje er lederen selv årsak til mistrivsel? Tydelige ledere som tør å ta nødvendige avgjørelser og vise omsorg er viktige for et godt arbeidsmiljø. Min mening er at det syndes for ofte i tilsetting av ledere fordi det ikke stilles krav om lederkompetanse. Hvis leder som tilsetter ikke har nødvendig kompetanse, vil også lederskiktet under bære preg av dette. Inkompetante ledere tilsetter ikke ledere under seg som er dyktigere enn dem selv. Dette er en verkebyll på enkelte arbeidsplasser. Rose er også inne på dette i sitt innlegg.

Statsminister Jens Stoltenberg sier i sitt innledningsinnlegg på denne bloggen: “Debatten om sykefravær er viktig for å finne fram til gode løsninger for å redusere sykefraværet, men debatten er også viktig i seg selv fordi oppmerksomhet om temaet kan bidra til endring. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere sykefravær er å ha gode, inkluderende miljøer på arbeidsplassen. Det handler mer om oppmerksomhet og om å bry seg enn om skriftlige avtaler.”

LO og øvrige arbeidstakerorganisasjoner må skolere sine tillitsvalgte til å være med i denne prosessen. Nå har vi i Norge fått så bra avtaleverk mellom partene i arbeidslivet at mere innsats kan rettes mot arbeidsmiljøutvikling.

For det andre bærer denne debatten og nyhetsbildet de siste dagene preg av at systemet i vårt samfunn er slik at det er for mye “bukken og havresekken” – dvs at det gale som skjer blir ikke oppdaget. De som har makt i systemet og utøver den på dårlig eller skadelig måte, blir ikke sett, de er for beskyttet. Jeg har vært inne på det i tidligere innlegg også, de dårlige lederne har like dårlige ledere over seg, som er like konfliktsky, som vet like lite om hva ledelse er, som ignorerer handlingsplikten de har som ledere og som lukker øynene.

Hvordan kan vi bryte denne onde sirkelen?

Se
«Spekter: NAV i krise – hva skjer?»
TV-programmet fra 2009.
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/467805

Sitat: Det kan dessuten ligge an til at Nav jevnlig sender ut rapporter til fastlegene som viser hvor ofte de sykmelder i forhold til andre leger. Slik skal de få bukt med leger som sykmelder langt hyppigere enn «normalen».

1. Tar de hensyn til om legen arbeider i et område der det er større opphopning av folk med dårlig helse pga billigere å bo, typisk tungt yrke osv?

2. Blir konsekvensen at legen nekter deg å bli pasient fordi han har for mange krevende pasienter som krever mye oppfølging?

3. Hvor mange leger vil åpne praksis der det er tyngre pasientgrupper enn ellers?

Er vi på vei mot et klassedelt samfunn der det gjelder å bo på rette området og ha rett jobb for å sikre at du beholder helse og penger om du trenger det, gjerne i tospann med fete forsikringsordninger, bedriftslegeordning, massasje på jobben osv?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=591180

Sitat: Regjeringskilder gjør det overfor VG klart at de mener det vil være «klokt» å innføre såkalte veiledende sykmeldingslengder for ulike sykdommer. Flere kilder gjør det også klart at en slags skjerpet kontrollinstans overfor legene kan være aktuelt.
1. Hva skal avgjøre lengden, pasientens komplette medisinske, sosiale og biologiske bakgrunn? Er det dermed slik at jeg med min bakgrunn som har gjort meg syk blir en annenrangs borger og en belastning for samfunnet? Mens en som får depresjon,kroniske smerter i kroppen og traumeskader fysisk og psykisk pga f.eks yrkesskade klassifiseres på en helt annen måte?

2. Hvis kun sykdommen legges til grunn, hvordan skal voksne barn av mishandlere som har en sammensatt sykdomshistorie vurderes:

A – ett år med oppfølging fordi vedkommende ikke ruser seg?
B – to år med oppfølging fordi vedkommende ruser seg?
C – gruppen for de som har utallige selvmordsforsøk, nye sykdommer i tillegg og er sengeliggende vurderes som potensiellle uføre?

Samme sykdom oppleves ulikt fordi:
Personlighet og ressurser er forskjellig fra person til person!
Bakgrunn er individuell opplevd, noen “tåler” mer før det smeller, noen faller litt, andre faller helt
Biologi, arv og miljø er totalt forskjellig!

Dette er ren mobbing.
Visjoner og luftslott på topp – konsekvens og levd liv på bunn

Jeg har ingen verdi i samfunnet.

Kikki: Hva avisene mente var aktuelt i januar er ikke nødvendigvis aktuelt nå. Den nye IA-avtalen er som du vet inngått, og det som står om sykemeldingspraksisen til legene der er at den skal følges opp og utvikles.

Håper at debatten videre kan ta utgangspunkt i de faktiske forhold. Anbefaler at alle leser IA-avtalen og tiltakspakke for lavere sykefravær nøye.

Bjørn Tore: I IA avtalen leser jeg: Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.

Jeg går vel under kategori sosiale – ikke sant?

Sosiale forhold, ble syk som ung voksen mens jeg var i arbeid. Eller tar jeg feil?

Jeg var på tidsbegrenset for annen gang, og har vært for syk til å jobbe i ti år, og egentlig vært for syk til å jobbe siden totalkollapsen og Gaustad åtte år før det.

Jeg har hatt en horisontal, smertefull påske, jeg orker knapt å spise pga smerter, nå er jeg på AAP, Hva blir det neste påfunnet for å slite meg ut videre?

Man får tidsbegrenset første gang, fikk jeg vite. Jeg har hatt det nå i to omganger bortsett fra at det plutselig ble en ny type ytelse. En som gav meg tilbake til start kortet i monopol.

Det er NÅ jeg trenger varig ufør så jeg kan få fullstendig ro til å bare være meg, få til livet og helsen uten NAV’s nidkjære innblanding. Så lenge jeg ikke blir sendt til et sted for rekonvalesens, opptrening, meditasjon, velvære og ivaretagelse minst et år som plaster på såret for alle uker, måneder og år med tilfeldigheter som har styrt min helse av det offentlige, så vurderer jeg snart advokat, for å få rettighetene mine ivaretatt

- og lurer på om jeg skal saksøke stat og kommune for at de har ødelagt helsen min mer enn nødvendig med alle idiotiske vedtak og alle inkompetente saksbehandlere som har skaltet og valtet med meg så lenge at jeg balanserer på grensen til å falle igjen. Jeg er syk! La meg få være syk i fred!

Her leser jeg mange skrevne ord. Det virker som om det er mye frustrasjon,irritasjon og sinne inne i enkelte.
NAV ja…. Mange har nok mye å si om NAV. Men det er de som sier at de får både god saksbehandling og hjelp derfa. Ikke vet jeg. Har fått med meg at mye kan endres til det bedre på NAV. Både for den enkelte ansatt, og den enkelte “kunde”. Hva som hindrer de i å forbedre seg vet jeg ikke. men leste her for en tid tilbake at alle NAVansatte var overarbeidet og slitne. kanskje det er grunnen for at enkelte føler de er som kasteballer i dette NAVsystemet. Ikke vet jeg.
Nå vet jeg imidlertid at det er fullt mulig for en saksbehandler å ta i mot “kunder” på en ordentlig måte. Uten å komme med kommentarer som ikke hører hjemme noen sted.
Så vet jeg også at enkelte “kunder” er mer krevende enn andre. Selv da er det slettes ikke lurt å plumpe ut med usakeligheter. Selv om det klør under neglene aldri så mye.
Kanskje det ikke hadde vært så dumt å troppe opp med en advokat på NAV?.. ;

Tenk om dere kunne vært så menneskelige og sagt at det er forferdelig det som har skjedd med deg også fra samfunnets side og tatt tak grundig og med en gang, gitt beskjed til Saglie og hans undersåtter at alle som er kjørt inn på TU flere ganger og nå over i AAP som vitterlig er syke SKAL OG MÅ FÅ RO, VERDIGHET OG ADEKVAT HJELP. For min del: varig ufør for å slippe alle NAV’s påfunn og faktisk ønsker jeg meg:

FRI TANNBEHANDLING for å reparere munnen min som er ødelagt av spiseforstyrrelser (altfor strenge regler der på hvor mye skade man må ha før man får hjelp) Har brukt ti tusen selv i året som var og det holde hardt på trygden!
FRI REKONVALESENSOPPHOLD som plaster på såret, jeg vet det er utopi men det burde vært gjort

FRIHET VIA VARIG UFØR, ikke for å være lat men for å berge resten av meg

Tenk om dere kunne vært så menneskelige og sagt at det er forferdelig det som har skjedd med deg også fra samfunnets side og tatt tak grundig og med en gang, gitt beskjed til Saglie og hans undersåtter at alle som er kjørt inn på TU flere ganger og nå over i AAP som vitterlig er syke SKAL OG MÅ FÅ RO, VERDIGHET OG ADEKVAT HJELP. For min del: varig ufør for å slippe alle NAV’s påfunn og faktisk ønsker jeg meg:

FRI TANNBEHANDLING for å reparere munnen min som er ødelagt av spiseforstyrrelser (altfor strenge regler der på hvor mye skade man må ha før man får hjelp) Har brukt ti tusen selv i året som var og det holde hardt på trygden!
FRI REKONVALESENSOPPHOLD som plaster på såret, jeg vet det er utopi men det burde vært gjort

FRIHET VIA VARIG UFØR, ikke for å være lat men for å berge resten av meg

Hei!

Jeg ser at uførediskusjonen er i ferd med å reise seg. Det er forståelig, ettersom risikoen for trygding er betydelig når man blir syk og får problemer med å komme tilbake i arbeidslivet.

For det første, uførepensjon medfører til dels betydelig lavere inntekt enn en vanlig lønn. Det er neppe riktig å tro at veldig mange faktisk foretrekker trygd fremfor jobb og lønn. Sannheten er nok heller at de som ikke ser noen annen utvei enn trygd for sin egen del, har kommet i en situasjon hvor de er ute av stand til å arbeide.

Dessverre er det en utbredt oppfatning i samfunnet vårt om at den som ufør, egentlig ikke gidder å jobbe. Her sies det direkte i en artikkel fra 2009:

Det må lønne seg å jobbe – dårlig skjulte påstander om latskap

“En ny SSB-rapport lagt frem torsdag viser at nivået på uføretrygden påvirker hvor mange som velger trygd fremfor arbeid. Antallet kunne vært redusert med et mindre gunstig stønadsnivå, viser rapporten.”

“Det må lønne seg å jobbe. Det er klart at nivået på stønadene betyr noe for hvor mange som trygdes. Vågeng mener man må se på alle forhold ved dette; skattenivået for lave inntekter, størrelsen på uføretrygden, og særtillegg for trygdede forsørgere.”

- Med andre ord, trygden må være lav, slik at ingen “fristes” til å velge trygd.

Problemet er at premissene er gale, selv om konklusjonen er riktig: Å få flest mulig til å arbeide er et naturlig mål. Uførestatus er det minst meriterende som finnes, og når det nærmest påstås at folk velger trygd er dette en helt merkelig påstand. Uførepensjon er noe som i alle fall hittil har vært gitt på medisinske kriterier. Da er det vanskelig å forstå hvordan nivået på stønadene betyr noe for hvor mange som trygdes. Så dette er langt i fra klart. Men den feilslåtte politikken stopper ikke der. Selv om de fleste som kjenner uføre, er klar over at arbeidsevnen er varierende og at restarbeidsevne sjelden eller aldri er konstant, så legges det opp til at du egentlig ikke er ufør om du kan klare å gjøre litt nå og da. I land uten gode trygdeordninger, finnes en stor skare av ekstremt lavtlønnede ressursfattige og ofte kronisk syke som utfører leilighetsvise strøjobber og har store problemer med å klare seg. Disse er ofte fattige i enhver betydning av ordet. Denne gruppen utgjør hos oss mange av de som er uføre. Nå er det på tide å ta stilling til om vi ønsker å endre samfunnet vårt i retning fra en velferdsstat, til et samfunn hvor velferdspolitikken bygger på forestillinger som høyresiden tradisjonelt har vært bærere av – forestillinger om at hvis bare de underpriviligerte får lave nok ytelser, så kommer de i jobb. Dette handler om hvorvidt vi skal legge opp til et ideologisk kjør mot svake grupper, eller om vi skal ha en situasjonsanalyse. Har antallet syke og uføre økt dramatisk, og er de syke faktisk syke? Kriteriene må være medisinske, skjønnsmessige vurderinger av hvor mye en eller annen saksbehandler tror at klienten er i stand til å jobbe er helt uholdbart og betyr at medisinske vurderinger erstattes av trynefaktor eller hvor god man er til å tale sin sak.

Under Arbeiderpartiet gis det mulighet for syke til å få støtte til å komme tilbake til arbeidslivet, som en følge av mer solidariske politiske prioriteringer. Men under en mer høyreorientert regjering dominert av Høyre og Fremskrittspartiet er ikke dette noen selvfølge. Det er derfor et meget farlig spill man driver med, dersom man bidrar til at opinionen gis inntrykk av at syke mennesker egentlig er latsabber og unnasluntrere som ikke gidder å jobbe. Hvor mye er den gjennomsnittlige uførepensjon? Den er i alle fall ganske sikkert langt unna den gjennomsnittlige lønn. Det er nok en myte at man lever fett på trygd.

En annen urimelighet, er at Uførepensjonsutvalget i 2007 foreslo at det skal bli umulig for en uførepensjonist å tjene mer enn 15 000 kroner pr. år. Altså en reduksjon på omtrent 55 000 kroner i forhold til dagens norm. Hvor er logikken i dette, hvis man ønsker at folk skal arbeide og bidra til fellesskapet?

Vil man redusere fribeløpet, så er den eneste forklaringen på dette forslaget at man forestiller seg at de som er uføre “egentlig” kunne jobbe, så enten skal du jobbe eller så skal du værsågod klare deg på bare pensjonen alene siden du ikke gidder å jobbe likevel – da skal du i alle fall ikke ha det godt. Når det i tillegg foreslås å beskatte uførepensjon som annen skattbar inntekt, så fortoner det seg enda mer urimelig å begrense adgangen til tilleggsinntekt. Det må være samfunnsøkonomisk mest lønnsomt at mennesker som er trygdede, oppmuntres til å bidra med å generere (skattbar) inntekt i stedet for å strupe adgangen. Så det må oppmuntres til å kombinere arbeid og trygd. Men da må vi legge vekk de gale forestillingene om at mennesker som er uføre eller syke ikke vil arbeide.

Per Inge Østmoen: Takk. Du sier det jeg ikke får sagt fordi jeg føler avmakt. Om jeg bare fikk fred og ro på ufør og fikk tid på meg, så ville jeg absolutt ved første mulighet forsøkt å få til jobb nå og da om jeg klarte det. Men jeg vet at toget har gått for meg når det gjelder full stilling, halv, kvart, for jeg vet sannerlig ikke når de gode dagene er der. Og en annen ting: Skulle depresjonen vike, epilepsien opphøre, smertene forsvinne og energien vedvare så er jeg førstemann i kø for å tjene penger som alle andre igjen!

Jeg skrev depressivt sist, ser det. Men jeg blir så fortvilet. Ikke bare for meg selv, det ville vært egoistisk. Jeg skriver også på vegne av alle som kontakter meg og som forteller hvordan de har vandret uten mål og mening i NAVsystemet i årevis og blitt sykere av det.

Jeg ba ikke om å bli syk – jeg er påført mine sykdommer pga vold, uforstand og blindhet, toet sine hender, hva vet jeg, men mange visste at jeg ikke hadde det bra, At jeg desverre er blitt en utgiftspost for landet beklager jeg. Viljen er der til å mestre, kreftene er der ikke. Legene og psykologene har blitt overprøvd i alle år, jeg ble tatt ut av den første kritiske behandlingsfasen fordi tilbudet på Gaustad ble nedlagt. Jeg føler meg som en rotte i et laboratorium som stadig skal testes. Og nå, etter at jeg har “bevis” fysisk på mishandlingen og epilepsi som senskade..ja, jeg er rett og slett i kjelleren kroppslig og må bygge meg opp til det nivået jeg mestrer å komme.

Det er ikke for moro skyld jeg skriver her, jeg led i taushet i mange år, nå orker jeg ikke mer.

Min største redsel er alltid at hodet skal svikte og at jeg skal bli så syk som jeg en gang var, at jeg ikke ville livet mer. Det skal mye til at jeg havner der, men å aldri ha ro, aldri vite, alltid føle meg skyldig for noe jeg er uskyldig i..det er vanskelig å leve i.

Jeg er lei for at jeg ikke klarer å være objektiv, fornuftig og ressonerende i denne debatten, jeg forsøker å tenke at jeg er et menneske, dere er mennesker og vi er i samme båt. Men min båt har mistet fortøyningen så mange ganger og jeg har rodd uten årer til lands om igjen og om igjen. Jeg er heldig, jeg har ikke rus eller annen adferd som skader meg mer, og det er egentlig for dem jeg kjemper mest, de som ikke synes. Om jeg blir hørt som kan skrive og snakke offentlig, da kan det gi rom for andre som fortsatt lider i taushet.