Da regjeringens tiltakspakke for å møte finanskrisen ble lagt fram 26. januar i fjor var det lett å være pessimistisk. Internasjonal økonomi var i fritt fall, og vi så ut til å stå overfor det sterkeste tilbakeslaget i internasjonal økonomi siden annen verdenskrig. I landene rundt oss økte arbeidsledigheten dramatisk og vekstanslagene ble nedjustert nærmest fra måned til måned. Industriproduksjonen falt med 10-20 prosent hos mange av våre viktigste handelspartnere.

Norsk økonomi ble også rammet. Det ble anslått nullvekst i fastlandsøkonomien, en nedjustering på nesten 2 prosentpoeng fra Nasjonalbudsjettet i 2009. Samtidig ble ledigheten anslått å øke markert. Det var derfor helt nødvendig å sette i gang med en omfattende tiltakspakke. Vi var opptatt av å holde hjulene i gang på tross av krisen – å holde folk i jobb ved å skape aktivitet. Målet for tiltakspakken var å igangsette tiltak som kunne gi dobbel gevinst ved at vi fikk skapt arbeidsplasser samtidig som vi fikk utført viktige oppgaver vi ønsket å få gjort uansett, som bygging av barnehager, oppussing av sykehjem og satsing på veier. Penger til aktivitet i kommunene var derfor det aller viktigste tiltaket.

Samtidig var det viktig å hjelpe utsatt næringsliv.

I tiltakspakken foreslo Regjeringen nye finanspolitiske tiltak i 2009 med en ramme på 20 mrd. kroner. Av dette var 16¾ mrd. kroner tiltak på budsjettets utgiftsside, mens 3¼ mrd. kroner var midlertidige skatteletter for næringslivet. I forbindelse med Stortingets behandling av tiltakspakken ble pakken økt med ytterligere knapt 1,7 mrd. kroner, hovedsakelig rettet mot skattetiltakene overfor næringslivet.

Økte statlige låne-, garanti- og investeringsrammer med til sammen 8 mrd. kroner.

Tiltakspakken innebar at budsjettet for 2009 var ekspansivt både i historisk og internasjonal sammenheng.

Det ble lagt vekt på at tiltakene skulle kunne iverksettes raskt og treffe de mest utsatte delene av arbeidsmarkedet.

Regjeringen styrket særlig overføringer til kommunesektoren for å øke vedlikehold og rehabilitering av kommunal og fylkeskommunal infrastruktur. Samferdselsbevilgningene ble økt, med vekt på vedlikehold og utbedring av riksveier og jernbane, samt utbygging av gang- og sykkelveier. Videre økte bevilgningene til vedlikehold og rehabilitering av statlige bygg, som sykehus og universitets- og høyskolebygg. Også statlige tilskudd til utbygging av miljøvennlig energi og energisparetiltak, bevilgningene til forskning og kompetansetiltak, arbeidsmarkedstiltak, IKT-tiltak, Innovasjon Norge, GIEK og Argentum ble økt.

Vi kan nå oppsummere med at tiltakene virket. Norge har kommet bedre gjennom finanskrisen enn noen av landene rundt oss. Vi har den laveste ledigheten i Europa og økonomien i Norge er bedre enn i de fleste andre land, selv om det fortsatt er sektorer som sliter. SSB har vurdert tiltakene i etterkant og blant annet pekt på at prioriteringen av vedlikehold og investeringer har gitt kraftigere effekter enn det en ville fått om tiltakspakken ble rettet inn mot skattekutt eller økte stønader.

Selv om en rekke land har gjennomført massive tiltak i den økonomiske politikken vil det internasjonale tilbakeslaget som startet høsten 2008, bli det sterkeste i etterkrigstiden. I Norge har vi klart å dempe virkningen av finanskrisen, men vi vil fortsatt stå overfor store utfordringer. Arbeidsledigheten hos våre handelspartnere er steget til stadig nye høyder, og ligger nå på om lag 10 prosent både i euro-området og i USA. Spania som jeg besøker i dag, er ledigheten kommet opp i om lag 20 prosent. Det er urovekkende. Når ledigheten først biter seg fast på et høyt nivå er det mer krevende å få den ned igjen. Samtidig har mange land en betydelig gjeld, som nå møtes med innstramninger i offentlige budsjetter. Når land vi handler med har økonomiske problemer rammer det også Norge.

Vi har en liten, åpen økonomi der halvparten av det vi lager, blir solgt til utlandet. Når markedet forsvinner der ute, rammes vi her hjemme. Folk som produserer bildeler, smelter aluminium eller bygger båter, har mistet jobben fordi utlendinger ikke kjøper det de lager. Å miste jobben er først og fremst tøft for den som står uten arbeid. Men arbeidsledighet går også utover fellesskapet. Når det er færre som skaper, blir det mindre å dele.

Under krisen har vi brukt ekstra mye penger på å holde hjulene i gang. Nå er det viktig å holde igjen – å komme tilbake til hverdagsøkonomien. I de neste årene vil det bli et annet preg på budsjettene. Å redusere veksten er krevende, men mulig. Og nødvendig. Det aller viktigste tiltaket vi har for å holde ledigheten nede er å ha orden i økonomien, å ikke sette renta i spill og å forvalte verdiene godt i forhold til de oppgaver og det ansvaret vi har for en befolkning der stadig flere lever lenger. For oss vil det være avgjørende når det neste budsjettet skal lages.